Gjennom flere år trodde både Ellen White, hennes mann og mange av de andre adventistpionerene at nådens dør ble lukket for verden den 22. oktober 1844, og at det etter den tid ikke lenger var nåde å få for de ugudelige. Ellen White hevdet å ha hatt syner fra Gud som bekreftet dette.
Dette var den såkalte lukkede dør. I hele syv år virket de første adventister utelukkende innenfor sin egen snevre krets. Det finnes ingen dokumentasjon på at de virket for en eneste utenforstående i denne lange tiden. Det hadde ingen hensikt, mente de, fordi nådetiden for verden var forbi.
I begynnelsen av 1850-årene begynte det imidlertid å knirke i den lukkede dør, og Ellen og James White gløttet på døren for andre personer, først for barna til pionerene, deretter for enkelte andre som ønsket å slutte seg til adventfolket, og til slutt for resten av verden. Den lukkede dør var omsider åpnet, men episoden hadde skapt problemer, ikke minst for Ellen White, da det var hennes syner som hadde stadfestet denne villfarelsen. Hva skulle man nå gjøre med synene hennes som bekreftet den lukkede dør, og som var nedskrevet bl.a i A Word to the Little Flock (1847) og Present Truth fra 1849-1850?
Disse tidlige skriftene dannet bl.a grunnlag for senere bøker, og løsningen var ganske enkelt å redigere bort -- fjerne -- alle uttalelser om den lukkede dør. De måtte for all del ikke forekomme i bøker som Early Writings, som var bygd på stoff fra disse tidligere skriftene der den lukkede dør florerte. Denne pinlige saken måtte glemmes hurtigst mulig. Det var jo åpenbart at nådens dør ikke ble lukket i 1844, og at det hele var en stor villfarelse. Men hva med synene til EGW som bekreftet den lukkede dør i 1844? Var senere syner fra Gud, var også de tidlige synene om den lukkede dør fra Gud.
Ellen White kunne ikke godt gjøre retrett og si: Jeg tok feil. Disse synene fortalte ikke sannheten. Da ville man si: Men da var jo synene dine ikke fra Gud. Det ville gå på stolthet og troverdighet løs.
Derfor var det enklest å redigere bort alle tvilsomme uttalelser og la det hele forsvinne stille og rolig i glemselens hav.
Vi skal se litt på noen vitnesbyrd fra forskjellige personer på den tiden.
Vi har utført vårt arbeid med å advare syndere og prøve å vekke en formell kirke. Gud i sitt forsyn har lukket døren. Vi kan bare formane hverandre til å være tålmodige (William Miller i Advent Herald, 11. desember 1844. Uthevelser tilføyd).
I desember 1844 fikk Ellen G. Harmon (White) sitt første syn, som bl.a. støttet teorien om den lukkede dør. Dette synet ble imidlertid ikke utgitt på trykk før i begynnelsen av 1846. Her forteller Ellen G. Harmon, idet hun beskriver den smale stien de vandret på mot himmelen. De ugudelige gikk det verre med:
Lyset bak dem sloknet, og de befant seg i totalt mørke. De snublet og falt fra stien og ned på den mørke, ugudelige verden under dem. Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen som hele den ugudelige verden Gud hadde forkastet (A Word to the Little Flock (1847), s. 14. Early Writings (1882), s. 15, der setningen Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen som hele den ugudelige verden Gud hadde forkastet, er fjernet. Uthevelser tilføyd).
Dette var det første synet. Senere fikk EGW flere syner som støttet den samme oppfatningen. En av dem som var vitne til slike syner i sitt hjem, var John Megquier:
Vi kjenner godt hvordan Ellen White, visjonæren, holdt på mens hun var her i Maine. Noen av de første synene hun hadde var i mitt hus i Poland [Maine], Hun sa at Gud hadde fortalt henne i et syn at nådens dør var lukket, og at det ikke var mer nåde for verden, og hun fortsatte med å fortelle hvem som hadde (blod)flekker på klærne, og de flekkene kom fordi man tvilte på synene hennes -- om de stammet fra Herren eller ikke. Og så ville hun fortelle dem hva de skulle gjøre, eller hvilke plikter de måtte utføre for igjen å oppnå Guds velbehag. Da ville Gud vise henne i et syn hvem som som gikk fortapt, og hvem som ble frelst på de forskjellige stedene i staten -- alt etter som de godtok eller forkastet synene hennes (John Megquier, sitert i Miles Grant: An Examination of Mrs. Ellen White's Visions (1877). Uthevelser tilføyd).
Dette forteller ikke Bibelen noe om. Guds ord sier ikke noe sted at mennesker går fortapt eller blir frelst på grunnlag av Ellen Whites syner.
Lucinda Burdick kjente Ellen White svært godt. Hun hadde ved flere anledninger holdt EGWs hode i fanget mens hun hadde syner. Lucinda Burdick skrev følgende i to forskjellige skrifter:
Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) tidlig på året 1845. . . .Ellen hadde såkalte syner. Hun fortalte at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus reiste seg på den tiende dagen i den syvende måned 1844, lukket nådens dør og hadde for alltid forlatt nådens trone. Hele verden var dømt og fortapt, og ingen syndere kunne mer bli frelst (The True Sabbath, s. 72. Uthevelser tilføyd).
Ellen hadde såkalte syner; hun sa at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus hadde reist seg den tiende dagen i den syvende måned i 1844 og lukket nådens dør; at han for alltid hadde forlatt nådens trone, at hele verden var dømt og forlatt, og at syndere aldri mer kunne bli frelst. . . .Hvis de synene hun nå har er fra Gud, var også de første synene fra Gud. Og hvis de første synene var fra Gud, ble nådens dør lukket i 1844, og ve de stakkars syndere på denne siden av årstallet. Vi vet at Gud ikke lyver, og jeg vet at enkelte av synene løy. Gud motsier ikke seg selv, og synene hennes har vært selvmotsigende. Jeg er blitt fortalt at enkelte benekter på det sterkeste at hun hadde syner som gikk ut på at nådedøren ble lukket, men det er tusener av vitner som vet at en svartere løgn er aldri blitt laget, og jeg hører til dem (Lucinda Burdick i The World Crisis, 1874. Uthevelser tilføyd).
I 1908 gjentok Lucinda Burdick på nytt det hun tidligere hadde sagt, denne gangen bekreftet av Notarius Publicus:
Første gangen jeg hørte om Miss Ellen G. Harmon (senere fru Ellen White), var tidlig på vinteren (januar/februar) 1845, da min onkel Josiah Little kom til min fars hus og meldte at han hadde sett en viss Ellen Harmon mens hun hadde et syn hun hevdet var fra Gud. Hun sa at hun erklærte at Gud hadde åpenbart for henne at nådens dør var lukket for evig, og at det ikke var mer frelse å finne for syndere.
Dette gjorde meg svært urolig, da jeg ikke var døpt, og mitt unge hjerte ble svært urolig over min frelse hvis nådens dør var lukket.
I løpet av året 1845 møtte jeg Miss Ellen Harmon flere ganger hjemme hos min onkel i syd Windham, Maine. Det første av disse møtene var i mai, da jeg hørte henne erklære at Gud hadde åpenbart for henne at Jesus Kristus ville komme til vår jord i juni, neste måned. Under høyonna møtte jeg henne igjen sammen med James White på samme sted og hørte min onkel spørre henne hvorfor Herren ikke kom i juni, slik hun hadde sett i synet. Hun svarte at hun var blitt fortalt i Kanaans språk, som hun ikke forsto, men at hun etterpå var kommet til den forståelse at Kristus ville komme i september, ved den andre gras-veksten i stedet for den første. . . .
Høsten 1845 besøkte jeg igjen min onkel Josiah Little i syd Windham, Maine. En fredag kveld kom en gruppe på seks personer til min onkels hus for å være over helgen. Blant dem var James White og Ellen Harmon.
Den natten delte jeg rom med Miss Mary E. Bodge og Miss Harmon. Ellen snakket mye om synene sine, og jeg uttrykte ønske om å se et. Neste morgen (søndag), der jeg og andre var til stede, refset Miss Bodge James White offentlig for å reise rundt med Ellen Harmon, og anklaget ham for å bringe skam og skandale over Kristi sak ved å gå fram på en slik måte. Han forsvarte det ved å hevde at det var hans plikt å frakte henne rundt så hun kunne fortelle om synene sine. Han ble sint og tilbakeviste Miss Bodges irettesettelser, og benektet at han overhodet tenkte på å gifte seg med 'den lille krøplingen', som var nøyaktig ordene hans mens han pekte på henne der hun satt i en stol. . . .
Like etter at kveldsandakten var over, gikk Mary E. Bodge, Ellen G. Harmon og jeg til en lund for å holde bønn. Mens jeg holdt på å be, ble plutselig Ellen Harmon liggende stiv og utstrakt på bakken. Miss Bodge sendte øyeblikkelig bud på James White, som hun sa var den eneste som kunne snakke med henne mens hun hadde disse anfallene. Han og mange andre skyndte seg til stedet og begynte å stille henne mange forskjellige spørsmål. . . .I løpet av denne trance-tilstanden hørte jeg Ellen G. Harmon erklære at Jesus Kristus hadde reist seg fra nådens trone og var gått inn i Det aller-helligste i himmelen; at nådens dør var lukket for evig, og at verden var hjelpeløst fortapt. Hun erklærte også at djevelen hadde tatt nådens trone i besittelse og bedro folk som ba om Den Hellige Ånd ved å kaste på dem forskjellige stimulerende erfaringer de trodde var Den Hellige Ånds kraft. Alt dette gjentok hun flere ganger.
Denne trance-tilstanden varte mer enn en time, og enkelte begynte å antyde at duggen som begynte å komme ville gjøre dem forkjølet. White sa: 'Jeg tror det nå er Herrens vilje å bringe henne ut av synet', og øyeblikkelig reiste hun seg opp og var helt normal (Lucinda Burdick, 26. september 1908. Uthevelser tilføyd).
Otis Nichols trodde på Ellen Whites syner, og var også vitne til flere av dem. Han skrev:
Hennes budskap. . . .oppmuntret dem til holde fast på troen og den syvende måneds bevegelse; at vårt arbeid for de nominelle kirkesamfunnene og verden var avsluttet, og det som nå gjensto å gjøre, var for troens husholdning (Otis Nichols til William Miller, 20. april 1846. Uthevelser tilføyd).
Gilbert Cranmer var en annen av pionerene som hevdet det samme:
Læren om 'den lukkede dør' utgjorde en del av menighetens lære, dvs. fru White hadde sett i et syn at frelsens tid for syndere var forbi, og de som trodde helt og fullt at synene hennes var fra Gud, godtok også denne læren (Gilbert Cranmer, 1858. Sitert i R. Coulter: The Story of the Church of God, s. 12-13. Uthevelser tilføyd).
Også Owen R.L. Crosier, som var opphavsmannen til adventistenes helligdomslære, bekrefter dette:
Jeg holdt den syvende dag nesten et helt år, rundt 1848. I 1846 redegjorde jeg for ideen om helligdommen i en artikkel i et ekstranummer av the Day Star, Cincinnati, Ohio. Hensikten med denne artikkelen var å støtte teorien om at nådens dør var lukket, en teori både jeg og nesten alle adventister som hadde adoptert William Millers syn, holdt fast på fra 1844 til 1848. Ja, jeg vet at Ellen G. Harmon -- nå fru White -- trodde på teorien om den lukkede dør på den tiden (O.R.L. Crosier til D.M. Canright, 1. desember 1887. Uthevelser tilføyd).
Israel Dammon forteller:
Vi var tidligere bekjent med herr og fru White, og en tid hadde vi tiltro til synene hennes, men i mange år har vi ikke lenger hatt det. Da vi så at de var i strid med hverandre, forkastet vi dem helt og fullt, og vendte oss til Guds ord.
Det er nå gått tyve år siden vi var assosiert med fru White, men vi husker svært godt at hennes første syner, eller syn, ble gjenfortalt både av henne selv og av andre (spesielt fru W) i forbindelse med forkynnelsen av den lukkede dør, og at synene var for å bekrefte denne lære. Mens hun var under denne innflytelse, og forkynte synene sine, så hun i et syn at brødrene N.G. Reed og I. Damman var i Guds rike, der de var kronet og udødeliggjort. Men etter det, så hun dem evig fortapt. Hvordan kan begge deler være sant? Jeg tror at det ene var like riktig som det andre, og at Gud aldri fortalte henne noe slikt (Israel Dammon, sitert i An Examination of Mrs. Ellen White's Visions (av Miles Grant, 1877). Uthevelser tilføyd).
Pastor Isaac C. Wellcome forteller:
Jeg var ofte på møter med Ellen G. Harmon og James White i 1844 og 1845. Flere ganger fanget jeg henne idet hun falt i gulvet -- til tider da hun svimte av i et syn. Jeg har hørt henne gjengi synene sine om disse datoene. Flere av dem ble utgitt i form av ark [han refererer trolig til den tidlige folder To the Little Remnant Scattered Abroad] der det gikk fram at alle som ikke tok imot 1844-bevegelsen -- at Kristus hadde forlatt nådens trone og at alle var blitt beseglet, og ingen andre kunne omvende seg. Både hun og James forkynte dette ett eller to år (sitert i Adventist Currents, Vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).
I 1980 ble det oppdaget et brev fra Ellen White til Joseph Bates. Deler av dette brevet var frigitt tidligere av the White Estate, men resten var hemmeligholdt av åpenbare grunner. Hele det møtet som beskrives i brevet bærer preg av fanatisme:
Mens jeg var i Exeter, Maine, i et møte med Israel Dammon, James og mange andre, trodde mange av dem ikke på den lukkede dør. Jeg led meget ved begynnelsen av møtet. Vantroen var overalt. Det var en søster der som ble kalt svært åndelig. Hun hadde reist rundt og vært en mektig forkynner mesteparten av de siste tyve årene. Hun hadde virkelig vært en mor i Israel. Men det hadde oppstått splid i spørsmålet om den lukkede dør. Hun nøt stor sympati, men men kunne ikke tro at døren var lukket (jeg kjente ikke til disse meningsforskjellene). Str. Durben reiste seg for å tale. Jeg var svært lei meg. Til slutt var jeg i sterk sjelekval, og mens hun talte, falt jeg fra stolen og ned på gulvet. Det var da jeg hadde et syn der jeg så Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk til Det Aller-helligste som brudgom for å motta kongeriket. De var alle interessert i synet. De sa alle at det var helt nytt for dem. Herren virket med mektig kraft for å prege sannheten inn i hjertene deres. Str. Durben kjente godt til Herrens kraft, for hun hadde selv følt den mange ganger. Kort etter at jeg falt, ble også hun slått i gulvet mens hun ropte til Gud at han måtte være henne nådig. Da jeg kom ut av synet, ble jeg hilst ved at Str. Durben sang og ropte med høy røst. De fleste godtok synet og ble stadfestet i troen på den lukkede dør (Ellen White til Joseph Bates, 13. juli 1847. Brev 3, 1847. Uthevelser tilføyd. For en nærmere beskrivelse av møtene med Israel Dammon, se kap. 2).
Her går det meget klart fram at EGW fikk et syn for å stadfeste de tilstedeværende -- inklusive Israel Dammon, som vi har hørt om før -- i troen på en villfarelse: at nådens dør ble lukket for verden den 22. oktober 1844. Var disse synene fra Gud? Noen vil kanskje si: Ellen White misforsto synet, og meddelte denne misforståelsen til de andre. Hun så at Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk inn i Det Aller-helligste. Derfor trodde hun også at nådetiden var forbi. Bortsett fra at Bibelen ikke sier noe om at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i 1844, var hensikten med flere av synene å stadfeste den lukkede dør og føre andre inn i villfarelsen. Dette er ikke fruktene av et ekte, himmelsk syn fra Gud. Det reviderte synet på den lukkede dør finner man i boken Early Writings, der de tidlige synene er revidert. At synene er revidert, kaster et merkelig lys over dem: Syner fra Gud trenger ingen revisjon og utelatelser.
Lignende uttalelser om den lukkede dør finner man i andre brev:
Den første sabbaten vi tilbrakte i Topsham [24. mars], var en interessant tid. . . .Ånden kom over meg, og jeg ble rykket bort i et syn. Jeg så mange viktige ting. Enkelte av disse vil jeg fortelle om før jeg avslutter dette brevet. Jeg så at Bror Stowell fra Paris [Maine] vaklet i troen på den lukkede dør. Jeg følte at jeg måtte besøke dem. . . .Vi hadde frie, kraftige møter sammen med dem. Gud ga meg to syner mens jeg var der, til stor trøst og styrke for brødrene og søstrene. Bror Stowell ble stadfestet i troen på den lukkede dør og all den nærværende sannhet han hadde tvilt på (Brev 5, 1849, EGW til Br. og Str, Hastings, 24.-30. mars 1849. Uthevelser tilføyd).
Også her, i 1849, fikk Ellen White syner som gikk ut på å stadfeste andre i troen på at nådens dør var lukket.
Ellen Whites artikler i The Present Truth fra 1849-1850 er fulle av hentydninger til den lukkede dør. Her er et eksempel, hvor EGW faktisk plasserer denne villfarelsen som en sentral del av menighetens lære:
Der ble det vist meg at Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd som hadde med den lukkede dør å gjøre, ikke kunne skilles. . . . Min ledsagende engel ba meg å speide etter syndernes sjelekvaler som tidligere, men jeg kunne ikke se det, for tiden for deres frelse er forbi (Present Truth, august 1849. Uthevelser tilføyd).
I 1847 utga James White heftet A Word to the Little Flock. Her finner vi noen av EGWs tidligste syner -- uredigert. Hun ser bl.a. adventfolket gå på en smal sti mot himmelen. Enkelte falt av stien, og hun sier:
Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen og gå mot Staden som hele den ugudelige verden som Gud har forkastet (s. 14. Uthevelser tilføyd).
Den siste setningen ble behendig redigert bort da dette synet ble gjengitt i boken Early Writings i 1882.
I det såkalte Camden-synet fra 1851, finner vi igjen den lukkede dør, og i tillegg så Ellen White hvordan vi skulle tolke Jesu ord om å elske vår neste:
Da så jeg Jesus be for sine fiender, men at det ikke bør lede oss til å be for den ugudelige verden som Gud har forkastet. Da han ba for sine fiender, var det håp for dem, og de kunne ha nytte og bli frelst ved hans bønner. Også mens han var en midler i den ytre avdeling for hele verden, men nå er hans Ånd og sympati trukket tilbake fra verden, og vår sympati må være med Jesus og trekkes vekk fra de ugudelige. Jeg så at de ugudelige ikke hadde noen nytte av bønnene våre nå. Da så jeg mht. å elske vår neste. Jeg så at Skriften ikke mente at vi skulle elske de ugudelige, som Gud har forkastet, men han mente vår neste i husholdningen, og at det ikke strakk seg utenfor husholdningen. Men vår neste, som vi skulle elske, var de som elsker Gud og tjener ham (Camden-synet, 29. juni 1851. Uthevelser tilføyd).
Ikke til å undres over at dette synet blir regnet som tvilsomt av personer som ønsker å skjule de lite flatterende deler av adventismens historie. Men synet lanserer de samme ideer som de andre synene hennes fra den lukkede dør-perioden.
I juni 1865 -- fjorten år etter at den lukkede dør var åpnet på vidt gap -- var det et privat møte mellom James White og hans kone, og B.F. Snook. Emnet gjaldt Camden-synet. James og Ellen White innrømmet da at det var ekte, men prøvde å bortforklare det med at det bare hadde begrenset anvendelse. På vinteren 1865 hevdet de at det bare var delvis ekte, og i 1867 hevdet de bestemt at synet ikke var ekte (H.E. Carver: The Claims of Mrs E.G. White). Dette var den vanlige prosedyren med å redigere bort alle tidligere uttalelser i syner og skrifter som hadde med den lukkede dør å gjøre.
The White Estate hevder at dette synet er tvilsomt, men både J.N. Andrews og Uriah Smith gikk god for dets ekthet. Det er i hvert fall i full harmoni med hva EGW og andre pionerer trodde på den tiden.
Oktober 1851
I 1850 utga Joseph Bates traktaten The Typical and Anti-typical Sanctuary, der han hevdet at Jesu forsoning i himmelen ville vare i syv år fra oktober 1844, og følgelig ville ende i oktober 1851 -- og kulminere med Jesu annet komme. De siste seks månedene av disse syv årene, hevdet han, var innsamlingen av de hellige.
Fordi både James og Ellen White hadde stor tiltro til Bates' kunnskaper, og trengte hans innflytelse, godtok de uten videre teoriene hans. Dette blir gjenspeilet i Ellen Whites syner mellom 1850-1851.
I september 1850, ett år før de syv årene var til ende, fikk EGW et syn som gjenspeiler hennes tro på Bates' teori:
Enkelte ser for langt fram etter Herrens komme. Tiden har fortsatt noen få år lenger enn de forventet, derfor tror de at den kan fortsette noen år til. . . .Jeg så at tiden for Jesu opphold i Det Aller-helligste var nesten forbi, og at tiden bare kan vare litt til (Early Writings, s. 58. Uthevelser tilføyd).
Siden de trodde at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i oktober 1844, var det gått seks år da hun fikk dette synet. Det var derfor bare rundt ett år igjen av tiden. Dette er ganske i tråd med teoriene til Joseph Bates, som ble utgitt noen måneder før hun fikk dette synet. Det hun så, var ikke en åpenbaring fra himmelen, men hva hun hadde lært av Joseph Bates.
I et annet syn fra 1850 (27. juni), er hun mer spesifikk:
Min ledsagende engel sa: 'Tiden er omtrent forbi. Bli rede, bli rede, bli rede. . . .Enkelte av oss har hatt tid til å lære sannheten og gå framover skritt for skritt, og for hvert skritt har vi fått styrke til å ta det neste. Men nå er tiden omtrent forbi. . .og det vi har brukt flere år på å lære, blir de nødt til å lære på noen få måneder (Early Writings, s. 64-67. Uthevelser tilføyd).
Det er ganske innlysende at Ellen White var forført av Bates' feilaktige teorier om at tiden var forbi i oktober 1851, og at hun fikk syner som stadfestet disse teoriene.
Det var rundt denne tiden -- i 1849 -- mens de var forført av lukket dør-teorier, at James White begynte å utgi et tidsskrift, The Present Truth, som var krydret av disse villfarelsene.
Omtrent på denne tiden begynte han å utgi et lite tidsskrift ved navn Present Truth. . . .Vi pleide alltid å legge dem fram for Herren og be for dem før vi tok dem til posthuset (Testimonies, bd, 1, s. 88).
Senere, da den lukkede dør var åpnet, måtte disse Present Truth-tidsskriftene fra 1849-1850, som de hadde lagt fram for Gud og bedt for, samt traktaten A Word to the Little Flock fra 1847 glemmes så fort som mulig, da de forkynte grov villfarelse. Noen få måneder før Bates' syv år sluttet i oktober 1851 ble både James og ellen White overbevist om at teoriene var gale og måtte begraves. Nå satt de med to tidligere skrifter som hevdet den lukkede dør, med støtte fra himmelske syner. Hva skulle de gjøre? A Word to the Little Flock og The Present Truth måtte gravlegges snarest mulig.
I september 1851 utga de den lille boken Experience and Views, der de kopierte stoff fra The Present Truth, uten å nevne med et ord hvor de hadde kopiert fra. Alt stoffet om den lukkede dør ble også fjernet.
A Word to the Little Flock fra 1847 og Present Truth-bladene fra 1849-1850 var blitt gravlagt så godt at ikke engang Uriah Smith kjente til Present Truth før 28 år senere, og førstnevnte ikke før i 1868, 17 år senere. Skriftene var blitt skjult så godt at bare få av de ledende brødre kjente til dem, mens resten av menigheten aldri hadde hørt om dem i det hele tatt. Det var viktig å tie om dem, fordi de inneholdt grov vranglære, som ble støttet av Ellen Whites syner. Ingen måtte få vite om dette, av hensyn til Ellen Whites renommé som Guds profet.
Early Writings
Boken Early Writings (Budskaper til menigheten) ble utgitt av Review and Herald i 1882. I Advent Review, 26. desember 1882, skrev Generalkonferensens formann, G.I. Butler:
Fiendene av denne saken, som ikke har spart på noe for å bryte ned troen hos vårt folk på vitnesbyrdene til Guds Ånd, og interessen for skriftene til Søster White, har gjort et så stort nummer som mulig av det faktum at disse tidlige skriftene ikke var tilgjengelige. De har sagt mange ting om at vi har 'holdt tilbake' disse skriftene, som om vi skulle skamme oss over dem. Enkelte har prøvd å gi det inntrykk at det var noe tvilsomt ved dem, noe vi fryktet ville komme fram i lyset, og at vi derfor holdt dem skjult. Disse løgnaktige insinuasjonene har bedratt enkelte som ikke var stadfestet. Men nå opptrer de i sin virkelige skikkelse ved flere tusen eksemplarer av den 'tilbakeholdte boken' våre fiender hevdet vi var så ivrige etter å skjule. De påsto at de var oppsatt på å få tak i disse skriftene for å påvise deres såkalte feil. Nå har de anledningen.
Kort etter at Early Writings ble utgitt, utga A.C. Long en traktat med tittelen Comparison of the Early Writings of Mrs. White with Later Publications. Her skriver han bl.a.:
Fra ovennevnte sitater kan vi slå fast: For det første ble Early Writings av fru White utgitt under hennes overvåkning og med hennes fulle godkjennelse. For det andre inneholder den alle hennes tidlige syner. For det tredje opptrer de som løgnere som hevdet at visse deler av hennes tidlige syner var blitt 'holdt tilbake', siden alle nå er utgitt på nytt (Uthevelser tilføyd).
Vi skal se at det er A.C. Long og G.I. Butler som her opptrer som løgnere -- antakelig av uvitenhet.
Allerede i det første synet, som er gjengitt i Early Writings, er det fjernet fire linjer etter 33 linjer. Etter 72 linjer er det igjen 22 linjer som er fjernet. Litt lenger ned er det fjernet to linjer, og enda lenger ned er det fjernet åtte linjer, og deretter ni linjer. Noe av det som er fjernet hadde med den lukkede dør å gjøre, men også andre ubibelske ting. Originalsynet finner man i A Word to the Little Flock fra 1847.
Camden-synet fra 1851 er fullstendig utelatt fra Early Writings. Dette synet forkynte i sin helhet den lukkede dør. Et syn som ble gjengitt i Present Truth for august 1849 er tatt med i Early Writings, men åtte linjer som hadde med den lukkede dør å gjøre, er fjernet.
I Present Truth for november 1850 er det nesten tre spalter som gjengir et annet av EGWs syner. To hele spalter fra dette synet er ikke tatt med i Early Writings.
G.I. Butlers og A.C. Longs uttalelser om at Early Writings inneholdt alle de tidlige synene, og at ingen ting var fjernet, er derfor helt feilaktige. Dette kan den som har A Word to the Little Flock og resent Truth-bladene fra 1849-1850 selv konstatere ved å sammenligne. Men hvor mange har hørt om disse skriftene, langt mindre har dem i eie? Undertegnede har dem i sitt bibliotek.
Ellen White nekter
I 1874 og senere nektet Ellen White bestemt for at hun hadde hatt syner om noen lukket dør:
Jeg vitner herved i all gudsfrykt om at de anklagene som Miles Grant, fru Burdick og andre har utgitt i the Crisis ikke er sanne. Uttalelsene med hensyn til min handlemåte i 1844 er falske. Etter at tiden gikk forbi i 1844 trodde både jeg og andre av mine brødre og søstre at syndere ikke lenger kunne bli omvendt. Men jeg hadde aldri et syn om at syndere ikke lenger kunne bli frelst. Og jeg føler meg helt fri til å si at ingen har noen gang hørt fra min munn eller penn uttalelser som kan styrke dem i de anklager de har rettet mot meg på dette punktet (Brev 2, 1874. Uthevelser tilføyd).
Her snakker ikke Ellen White sant. Det var nøyaktig det hun hadde skrevet, f. eks. i Word to the Little Flock og Present Truth. Disse uttalelsene var basert på syner:
Der ble det vist meg at Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd som hadde med den lukkede dør å gjøre, ikke kunne skilles. . . . Min ledsagende engel ba meg å speide etter syndernes sjelekvaler som tidligere, men jeg kunne ikke se det, for tiden for deres frelse er forbi (Present Truth, august 1849. Uthevelser tilføyd). Her sier hun uttrykkelig at syndere ikke lenger kan bli frelst. Ellen White forteller ikke sannheten, og tar himmelen til vitne på dette i sin uttalelse fra 1874.
Gud har vist meg i hellige syner. . . .Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen og gå mot Staden som hele den ugudelige verden som Gud har forkastet (s. 14. Uthevelser tilføyd). Dette var hennes første syn, slik det står i Word to the Little Flock fra 1847. Hvorfor ble setningen om den ugudelige verden som Gud hadde forkastet fjernet fra synet da det ble satt inn i boken Early Writings i 1882? Hvorfor ble alle uttalelser fra EGWs syner som hadde med den lukkede dør å gjøre redigert bort fra hennes skrifter? Vi kan ikke finne noe om dette, vil man si. Nei, men gå til de originale skriftene fra 1846-1850, så vil du finne det der. Hvorfor ble det fjernet i senere skrifter, hvis EGW hadde rent mel i posen? Et syn fra Gud skal ikke manipuleres på denne måten. Når Gud gir syner, skal hans profet gjengi det tydelig, så ikke andre blir ført inn i villfarelser på grunn av synet, og det blir nødvendig å redigere det. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! (Hab 2,2.)
I tillegg har Ellen White en hel skare av vitner mot seg, som alle sier det samme, og sikkert mange flere som ikke er kommet til orde eller blitt spurt. Det er på grunnlag av to eller tre eller flere vitners utsagn at en sak skal stadfestes: Det skal ikke stå bare ett vitne fram mot en mann, når det gjelder noen misgjerning eller noen synd, hva synd det så er han har gjort. Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast (5 Mos 19,15).
Den lukkede dør var en svært pinlig sak for Ellen White og Adventistsamfunnet. Denne saken måtte for enhver pris begraves under seks fot jord. Hennes troverdighet, og hennes syner sto på spill. I slike tilfeller helliget hensikten midlet.
L.L. Howard beretter følgende:
Jeg var i hjemmet til Geo. Barker, i Norridgewock, Maine, i 1869. Der spurte jeg fru Ellen White, mens flere andre pastorer var til stede, om hun noen gang hadde hatt et syn om at nådens dør var lukket? Hun svarte: 'Det har jeg aldri hatt'.
Like etterpå kom Eldste C. Stratton inn i rommet og stilte henne det samme spørsmålet, og fikk det samme svaret. Jeg bekrefter at dette er sant (L.L. Howard, Boston, 28. september 1874. Uthevelser tilføyd).
Vi skal merke oss at Ellen White aldri var villig til å komme med en offentlig avkreftelse av anklagene fra alle disse vitnene -- bare privat, i private brev. Derfor går troverdigheten i favør av vitneskaren.
Det tjener en person til ære når han åpent innrømmer sin feiltakelse etter å ha blitt vist hva som er sannhet. Ellen White gikk aldri til det skritt. Hun var i en lei klemme, da en slik innrømmelse ville stille troverdigheten til synene hennes på en sterk prøve. Hun innrømmet aldri at synene om den lukkede dør var falske, og nektet til og med for at hun hadde hatt slike syner. I stedet tillot hun sin mann og andre å redigere disse synene og fjerne alle jeg så-uttalelsene om den lukkede dør. Hennes bilde og posisjon blant adventister som Herrens profet måtte bevares for enhver pris.
Egentlig stammet ikke ideen om den lukkede dør fra Ellen White. Hun fikk bare syner for å bekrefte det hun allerede kjente til. I desember 1844 utga Joseph Turner og Apollos Hale en traktat der de prøvde å tolke skuffelsen i oktober samme år, og i januar 1845 utga de en traktat ved navn The Advent Mirror, der de proklamerte at døren var lukket, og at det ikke var mer nåde for verden. Dette hadde neppe Turner og Hale fra EGW. Hun hadde sitt første syn i desember 1844, men det ble først offentliggjort på trykk i februar 1846 (The Day Star Extra, februar 1846). Turner og Hale utga sitt Advent Mirror i januar 1845, en snau måned etter at EGW fikk sitt første syn. Joseph Turner var forøvrig en venn av familien White. Han var også en leder av fanatisme, og ble faktisk arrestert i huset til John Megquier i april 1845.
I sitt brev til Joseph Bates (13. juli 1847) skriver Ellen White:
Jeg visste ikke når J. Turner hadde gitt ut skriftet sitt. Jeg visste at han hadde sendt ut et, og at vi hadde det i huset, men jeg visste ikke hva som sto i det, for jeg hadde ikke lest i det. . . .
Tidlig neste morgen sendte Joseph Turner bud etter meg og sa at han hadde det travelt, fordi han måtte til byen om et øyeblikk, men at han ville jeg skulle fortelle ham alt det Gud hadde vist meg i syn. Det var med skjelvende frykt jeg fortalte ham alt. Etter at jeg var ferdig, fortalte han at han hadde sagt det samme forrige kveld. Jeg ble så glad, for jeg trodde at han ville gå imot meg (Uthevelser tilføyd).
Her skal vi merke oss følgende:
1. EGW sier at hun kjente til Joseph Turners skrift, og at de hadde det liggende i huset.
2. Hun nektet for å ha lest det.
3. Joseph Turner kjente ikke til EGWs syn, derfor sendte han bud etter henne for å spørre henne ut om synet.
4. Etter å ha hørt EGW fortelle om synet, sa han at han hadde sagt akkkurat det samme forrige kveld.
5. Ellen White gledet seg da hun fikk høre at Joseph Turner også trodde det samme som henne.
Som vi har sett, beskriver resten av brevet et møte der flere var til stede. Enkelte av de tilstedeværende trodde ikke på den lukkede dør. EGW får da et syn som bekrefter denne teorien, og de fleste av de vantro godtok synet og ble stadfestet i troen på den lukkede dør.
At Ellen White nektet for å ha lest Turners skrift betyr ikke mye i denne sammenhengen. Læren om den lukkede dør i 1844 var grov vranglære, og det syn EGW hadde, som stadfestet de vantro i troen på denne vranglære, var ganske visst ikke av Gud. Joseph Turner hadde proklamert denne vranglæren tidligere. Siden EGW ikke fikk dette synet fra Gud, må hun ha fått ideene annet steds fra. Enten hadde hun likevel lest Turners Advent Mirror, eller så hadde hun hørt andre i huset snakke om det. Hun bekreftet at de hadde skriftet til Turner liggende i huset. Det hevdes også at mormonprofeten Joseph Smith egentlig var den første som forkynte læren om den lukkede dør, og at millerittene lukket den i 1844.
I 1883 prøvde Ellen White å forklare fadesen i 1845-51:
En tid etter skuffelsen i 1844 trodde jeg, sammen med resten av adventfolket, at nådens dør var lukket for verden til evig tid. Dette trodde jeg før det første synet ble gitt meg. Det var det lys Gud ga meg for å rette på feiltakelsen, og ledet oss inn på rett spor (Selected Messages, bd. 1, s. 63. Uthevelser tilføyd).
Her blir igjen Ellen White grepet i usannhet. Vi har sett at det nettopp var det første synet som førte til at EGW trodde på villfarelsen om den lukkede dør fram til 1851. Det er ikke sant at det første synet rettet på feiltakelsen, slik hun hevder. Det var det første synet som forårsaket villfarelsen! Dokumentasjonen for dette er helt klar.
Vi har også sett at flere senere syner stadfestet troen på den lukkede dør. Jfr. brevet til Joseph Bates fra 1847 (ett syn), brev til Br. og Str. Hastings fra 1849 (to syner), samt syner gjengitt i The Present Truth fra 1849-50. Alt dette er nevnt ovenfor. Alle disse synene, som hun fikk etter det første synet, gikk helt klart ut på å stadfeste tvilende sjeler i troen på den lukkede dør. Det er helt på det rene at Ellen White ikke forteller sannheten i sin uttalelse fra 1883. Synene om den lukkede dør var blitt en svært pinlig sak for Ellen White, og for å bevare sin troverdighet gikk hun ikke av veien for å fortelle direkte usannheter. Dette bidrar imidlertid til å svekke hennes troverdighet enda mer.
Et annet spørsmål som dukker opp hvis vi skal godta uttalelsen fra 1883, er dette: Hvis det første synet (desember 1844) rettet på feiltakelsen, som hun hevder, hvorfor fortsatte Ellen White og de første adventister å holde fast på feiltakelsen, dvs. den lukkede dør i hele syv år etter det første synet, fram til 1851? Dette er vel verd å merke seg. I dette spørsmålet er det helt på det rene at Ellen White er i strid med selv og dokumenterte fakta, og ikke forteller sannheten.
I ettertid har Ellen White-apologister prøvd å forklare den lukkede dør-fadesen og Ellen Whites feilslåtte syner om dette fra adventismens barndom ved å omtolke synene om den lukkede dør. Det heter at Ellen White feiltolket disse synene. Hun trodde at det hun så i synet var at nådedøren ble lukket for verden i 1844, mens det i virkeligheten var døren til den første avdeling i den himmelske helligdom som ble lukket, og døren til den annen avdeling som ble åpnet på den tiden. Ellen White misforsto, blir det sagt og skrevet fra Ellen White-apologister. Dette gjør ikke saken bedre, da en ny villfarelse blir lansert for å slå den gamle i hjel. Det står ingen steder i Skriften at døren til den første avdeling ble lukket i 1844 og at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i 1844. Dette er en feiltolkning av Åp. 3,7 og 11,19. Dette synet er bl.a. i strid med Paulus i Hebreerbrevet.
Synene om den lukkede dør var en tabbe som ikke kom fra himmelens Gud, men fra mer eller mindre fanatiske milleritter. Denne tabben fra Ellen Whites side fikk tenkende mennesker i ettertid til å stille prøvende spørsmål ved synene hennes. Men når slike spørsmål ble reist, nektet alltid Ellen White å ha lest eller kjent til skriftlig materiale som hun beviselig enten må ha lest eller hørt andre snakke om. Et annet eksempel på dette er omstendighetene rundt helsereform-synet fra 1863. Mer om dette senere.