I 1875 skrev Ellen White om en ung mann som hadde ledsaget henne i 26 år:
Følgende natt drømte jeg at en ung mann av statelig utseende kom inn i rommet der jeg var, umiddelbart etter at jeg hadde talt. Denne samme person hadde vist seg for meg i viktige drømmer for å instruere meg fra tid til annen de siste 26 årene (EGW i Signs of the Times, 1
1. november 1875; Counsels on Health, s. 465. Uthevelser tilføyd).
Dette var etter alt å dømme hennes ledsagende engel hun nevner fra tid til annen i sine drømmer og syn. 26 år bakover fra 1875 fører oss til 1849, en tid da EGW og andre fremdeles befant seg i fanatisme og lukket-dør-villfarelser. Hvem var denne unge mannen, hvis han i det hele tatt var reell? Det er hevet over tvil at han fra tid til annen viste Ellen White falske syner, samt profetier som slo feil og budskaper som ikke var sanne. I så fall var han ikke en Guds engel.
Ellen White omtaler ofte denne unge mannen som min ledsagende engel: Jeg spurte min ledsagende engel. . ., Min ledsagende engel sa. . ., Guds engel pekte. . ., Engelen som sto ved min side. . . etc. (Early Writings, s. 15,45,77,243; Testimonies, bd. 4,5,9, s. 306,68,92,94 etc.).
I boken Early Writings refererer Ellen White ofte til engelen som snakket til henne, og det er påfallende at i ett syn henvender engelen seg til EGW på moderne engelsk (you, your - s. 20,40,77), mens den samme engelen i andre syner henvender seg til henne på King James-engelsk (ye, thee -- s. 50,52,62,64,66,73 etc.). I ett av synene henvendte engelen seg til EGW både på moderne engelsk og på King James-engelsk (you, ye -- s. 64,119).
EGW forteller (brev 56, 1911) at hun ofte følte nærværet av Guds engler mens hun skrev boken The Great Controversy (Mot Historiens Klimaks). Det er imidlertid et etablert og uomgjengelig faktum at omtrent ingen ting i denne boken er originalt av Ellen White. Den er i stor grad konstruert ved hjelp av plagiering av andre forfatteres verker. Det er vanskelig å tenke seg rene og hellige Guds engler som står rundt Ellen White mens hun bedrev sin litterære kleptomani og stjal fra andre forfattere for å utgi det under sitt eget navn. Sanksjonerer Gud gjerninger som ikke tåler dagens lys?
Hvem var denne unge mannen, Den ledsagende engel som fulgte Ellen White det meste av livet? Mulighetene er selvfølgelig til stede for at han var fiktiv, en imaginær person som dukket opp i Ellen Whites sinn under hennes trancer.
Duft av roser
Ikke et eneste sted i Bibelen står det at profetene kjente duft av roser under sine syner. Ellen White opplevde imidlertid et slikt fenomen fra tid til annen under sine syner. F.eks.:
Hjemme hos Br. Hicks, der hun nøt hans gjestfrihet, fikk hun besøk av en eldre dame som i sitt kristne liv møtte stor motstand fra sin mann. Samtalen varte en time. Etter dette var Ellen White trett, sliten og forvirret, og trakk seg tilbake til rommet sitt for å be. Hun gikk opp trappen og knelte ved sengen, og før det første ordet ble sagt, følte hun at rommet ble fylt av duft av roser. Idet hun så opp for å se hvor duften kom fra, la hun merke til at rommet var fylt av et bløtt, sølvgrått lys. Øyeblikkelig. . . .forsvant forvirringen og mismotet, og håp, trøst og fred fylte hennes hjerte. Da mistet hun bevisstheten overfor alt rundt seg, og hun ble vist mange ting i syner (Life Sketches, s. 310. Uthevelser tilføyd. Denne tildragelsen skjedde i 1890).
Det er bemerkelsesverdig at det innenfor psykiske fenomen og spiritisme finnes mange referanser til slike hendelser med roseduft og lys. Også under Maria-apparisjoner har de som er kommet i trance kjent duft av roser:
Mens presten så på, testet folket i landsbyen pikene under deres absorpsjoner (syner). 'De mest smertefulle nålestikk, kraftig risting, og selv ild og glør kunne ikke bringe dem ut av deres bortrykkelse,' fortalte et vitne. Enkelte prøvde å rette kraftige lys inn i barnas øyne, men visjonærene blunket ikke engang. . . .Apparisjonene (til Jomfru Maria) begynte å skje i en liten furulund på toppen av en liten bakke ved siden av landsbykirken. . . .Rosenkranser og religiøse amuletter pikene hadde fått under synene luktet av og til av roser, selv om det ikke fantes roser i området. Stykker av bark og røtter som ble tatt fra trærne beholdt denne merkelige parfymen selv etter å ha blitt sendt til De forente stater (D. Scott Rogo: Miracles, A Parascientific Inquiry into Wondrous Phenomena, s. 240-242. Uthevelser tilføyd).
Det er også rapportert at pasienter som lider av spesielle epileptiske anfall kjenner blomsterduft under sine anfall.
Falske syner
Ellen White har beskrevet flere syner ethvert rettenkende menneske ikke på noen måte kan godta som guddommelige.
Et av disse synene ble framkalt etter at EGWs sekretær i Australia, Francis Eugenia Bolton, Fannie, beklaget seg til Dr. Merritt G. Kellogg over at hun hele tiden skrev artikler for Ellen White, og at disse artiklene til stadighet ble utgitt i Review and Herald under Ellen Whites navn som et så sier Herren:
Jeg er sterkt bekymret over denne saken, for jeg mener at jeg er delaktig i et bedrag. Folk blir ført bak lyset med hensyn til inspirasjonen i det jeg skriver. Jeg mener det er helt galt at alt jeg skriver blir sendt ut under Str. Whites navn som en artikkel spesielt inspirert av Gud. Det jeg skriver bør sendes ut under mitt eget navn (M.G. Kellogg: The Story, s. 107, 1908).
Men da Ellen White oppdaget at Fannie Bolton hadde avslørt arbeidsmetodene hennes, ble hun svært sint og fikk et beleilig syn etter hva hun fortalte G.B. Starr:
Over meg dukket det opp en gullvogn trukket av sølvhester, og Jesus, i all sin kongelige majestet, satt i vognen. . . .Da kom ordene tordnende ned fra skyene fra Jesu munn der han satt i vognen: 'Fannie Bolton er din fiende! Fannie Bolton er din fiende! gjentatt tre ganger (EGW til Marian Davis, 29. oktober 1895, brev 102, s. 42). Videre sa hun: jeg hadde det samme synet for syv år siden, da min niese Mary Clough blandet seg opp i skriftene mine.
Ellen White tålte på ingen måte at noen rettet fingeren på skriftene hennes med antydninger om at alt ikke gikk rett for seg. Da sverget hun falskt i Guds navn, dvs. påberopte seg falske syner som støtte for sin uhederlighet. Dette er sterke, men dekkende ord. Det er en alvorlig sak å gjøre Jesus til medspiller i uhederlighet.
Ellen White ga Fannie Bolton sparken og sendte henne tilbake til Amerika.
Hva hadde sekretæren gjort som fikk Jesus til å komme ned fra himmelen i gullvogn og sølvhester og rope tre ganger at hun var EGWs fiende? Ikke annet enn at hun luftet sin samvittighet overfor Dr. M.G. Kellogg angående Ellen Whites arbeidsmetoder og plagiering. Det var på denne tiden boken Slektenes håp ble til (utgitt i 1898), en bok som er omtrent totalt plagiert fra andre forfattere. Ikke til å undres over at Generalkonferensens formann fra 1901 til 1922, Arthur G. Daniells, utbrøt under bibelkonferensen i 1919 at da han var i Australia og så hvordan Slektenes Håp ble til, var det bare så vidt han ikke ga slipp på troen. Mer om denne konferensen senere.
Tror vi at synet om Jesus med gullvognen etc. var et syn fra Gud? Er Jesus en forsvarer av urettferdighet og uhederlige metoder? Selvsagt ikke. Ovennevnte var et falskt syn framkalt av EGWs sinnsstemning overfor Fannie Bolton. Det hadde ingenting med Gud å gjøre.
Ved én anledning slo Ellen White til Fannie Bolton i ansiktet fordi hun hadde nevnt denne plagieringen. Dr. John Harvey Kellogg forteller om dette:
Fannie Bolton var sammen med henne på denne tiden [i Australia]. Ett eller to år senere vendte hun tilbake til Battle Creek. Hun forlot fru White som hadde satt inn i en av sine egne bøker noe Fannie Bolton hadde skrevet, uten å gi henne kredit for artikkelen. Hun fortalte at fru White hadde til vane å gjøre dette -- kopiere fra mange andre bøker, slik at hun og Mary Ann Davis måtte gå over stoffet og endre setninger og avsnitt og på andre måter prøve å skjule plagieringen. Hun snakket med fru White om det, og protesterte mot at hennes eget manuskript ble brukt uten å gi kredit. Fru White ble svært sint og slo henne i ansiktet. Hun nevnte hendelsen til en av predikantene, og ble øyeblikkelig avskjediget fra stillingen som en av Ellen Whites assistenter og sendt tilbake til Amerika (Brev, Dr. John Harvey Kellogg til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).
Chicago-affæren
I 1900, det siste året Ellen White oppholdt seg i Australia, sendte hun ut et falskt syn som senere skulle skape problemer, både for seg selv og andre.
Hun hadde lest en avisartikkel som senere viste seg å være usann. Av denne gikk det fram at Dr. John Harvey Kellogg hadde brukt mange tusen dollar i Chicago for å opprette et hjem for fattige. På grunnlag av denne avisartikkelen fikk hun et syn der et ark med tall ble holdt foran henne, antakelig av den unge mannen. Hun sendte dette synet og et vitnesbyrd til Dr. Kellogg i Amerika.
Åtte år senere (1908), året etter at Dr. John Harvey Kellogg var blitt utstøtt av Adventistsamfunnet, skrev Merrit G. Kellogg (J.H. Kelloggs halvbror) en redegjørelse om saken:
EGW: Dr. Kellogg løy om denne saken for meg, for på samme tid jeg ba ham om penger, øste han ut tusener på tusener av dollar av sanatoriets penger for å bygge opp og drive et arbeid i Chicago for de uverdige fattige, et arbeid Gud aldri har kalt ham til å gjøre.
MGK: Str. White, jeg er helt sikker på at du tar feil i denne saken. . . .
Neste morgen fortalte søster White meg at jeg tok feil i mitt syn på den saken vi hadde diskutert. Hun sa: Jeg har beviser her for at Dr. Kellogg løy for meg da han sa at sanatoriet ikke kunne sende de pengene jeg ba om. Jeg har bevisene her for at han på samme tid brukte tusener av dollar av sanatoriets penger i Chicago. Deretter rakte hun meg et eksemplar av New York-avisen The Observer, der det sto en smigrende artikkel om et arbeid Dr. J.H. Kellogg utførte for de fattige i Chicago -- de som bodde i slummen. Artikkelen framstilte Dr. Kellogg som den store filantrop, sa at han hadde brukt mange av sine egne midler i arbeidet, og mange tusen dollar av Battle Creek-sanatoriets penger. Den sa videre at Battle Creek-sanatoriet aktet å bruke mange tusen dollar hvert år til dette arbeidet.
Etter å ha lest artikkelen igjennom, sa jeg: Søster White, du må ikke stole for mye på den uttalelsen som står i denne avisen, for det er helt klart at den som skrev dette enten er en avisreporter som prøver seg på en sensasjonsartikkel, eller en person som har en egen plan han prøver å iverksette ved hjelp av denne artikkelen.
Jeg kjenner Dr. J.H. Kellogg altfor godt til å tro at han med vitende og vilje vil la slikt smigrende stoff bli utgitt, verken om seg selv eller sitt arbeid i Chicago. Jeg tror ikke han engang har sett denne artikkelen eller kjent til den før den ble utgitt.
Til dette svarte fru White med en viss opphisselse: Jeg vet hva jeg snakker om. Artikkelen var skrevet av din brors egen mann, mannen som alltid reiser sammen med ham for å utføre skrivearbeidet hans. Din bror kjente til denne artikkelen før den ble utgitt, da han selv dikterte den og ga ordre til at den skulle utgis.
Jeg prøvde igjen å vise Str. White at hun tok feil i denne saken, men hun ble svært opphisset og lukket munnen min ved å hevde at hun aldeles ikke tok feil, og at hun visste godt hva hun snakket om. Hun sa: Din bror har brukt store pengesummer på å oppføre bygninger og lede et arbeid i Chicago, et arbeid Gud aldri har kalt ham til. Det var både hans og Battle Creek-sanatoriets plikt å hjelpe oss å opprette et sanatorium her nede i Australia. Han har alltid unnskyldt seg med pengemangel og gjeld for ikke å hjelpe oss. Likevel har han brukt tusenvis av dollar i sin egen virksomhet i Chicago, et arbeid Gud aldri har krevd av hans hånd. Han har opphøyd seg lik kong Nebukadnesar, og i likhet med Nebukadnesar må han ydmykes. Jeg skal skrive et kort vitnesbyrd til ham om denne saken, men jeg vil ikke at du skal skrive et ord til ham om hva jeg har sagt. . . .
Noen få måneder senere fikk M.G. Kellogg vite at hans bror hadde fått to brev fra Ellen White med beskyldninger om at han hadde brukt tusenvis av dollar i Chicago. M.G. Kellogg gikk til W.C. White i 1906, der han fikk se disse brevene. I disse vitnesbyrdene hevdet Ellen White at hun hadde sett i et syn en stor bygning i Chicago, og at det ble holdt et stykke papir foran henne med ordene: forbrukere, ikke produsenter, samt rekker med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Disse vitnesbyrdene ble skrevet i Australia i 1900. Dr. J.H. Kellogg nektet bestemt å godta dem.
Jeg spurte ham [W.C. White] om han syntes det var rettferdig å anklage Dr. J.H. Kellogg for frafall og opprør fordi han nektet å godta vitnesbyrd som anklaget ham for å ha gjort noe han verken hadde gjort eller tenkt å gjøre -- et vitnesbyrd basert på en drøm eller et syn fru White sa hun antakelig hadde misforstått? W.C. White nektet å svare på dette spørsmålet. Jeg sa til ham: Br. White, sett deg selv i Dr. J.H. Kelloggs sted. Hvordan ville du ha følt det? Hva ville du ha trodd? Hva ville du ha sagt? Hvordan ville du gått fram? Hadde du fått et slikt vitnesbyrd, og deretter blitt tvunget til å vente i to år på en forklaring, og til slutt få en forklaring i likhet med den du ga Dr. Stewart i 1906? W.C. White kunne ikke svare på disse spørsmålene. . . .
Den tredje og viktigste ting som etter min mening bidro til forfølgelsen av Dr. J.H. Kellogg og at han ble utstøtt av menigheten, var det faktum at fru White hadde sendt ham -- som et vitnesbyrd fra Gud -- en anklage som viste seg ikke å være sann på noen som helst måte, en anklage som var basert på en drøm hun fikk etter å ha lest et nyhetsoppslag om arbeidet hans i Chicago, og etter å ha sett i noen av våre egne tidsskrifter et bilde av en leid bygning, der arbeidet i Chicago ble ledet. Etter å ha begått et feilgrep hun ikke var i stand til å forklare på tilfredsstillende vis, gjorde både hun selv og andre et feilgrep til ved å prøve å ødelegge hans innflytelse, ved å erklære ham som panteist; at han var under hypnose og en farlig person. Ikke tilfreds med det, prøvde de også å ødelegge sanatoriets virksomhet ved å hindre tilførselen av sykepleiere dit. Dette prøvde de ved å sirkulere alle mulige onde historier om doktoren og pasientene hans (Merritt G. Kellogg: A Statement, 1908. Uthevelser tilføyd).
Denne saken satte Dr. Kellogg i stor forlegenhet. Han visste at Ellen White påberopte seg himmelsk åpenbaring for noe som ikke var sant. I 1903 skriver hun et brev til Dr. Kellogg:
Gjentatte ganger er det blitt vist meg at du i mange tilfeller har prøvd å undergrave tilliten til Vitnesbyrdene. . . .folk må ikke få det inntrykk at du, etter å ha fått et vitnesbyrd, sier: 'Noen har fortalt henne om disse tingene, men det er ikke slik'.
Igjen og igjen har du fortalt andre om den gangen jeg sendte deg et vitnesbyrd som refset deg for å ha reist en stor bygning i Chicago, før det var noen bygning der. I nattens syner ble det vist meg en stor bygning. Jeg trodde den var blitt satt opp, og skrev med en gang til deg om saken. Jeg fikk greie på senere at den bygningen jeg så, ikke var blitt satt opp.
Da du fikk brevet mitt, ble du forbauset, og sa: 'Noen må ha feilinformert Str. White om vår virksomhet.' Men ikke noe dødelig menneske har noen gang skrevet til meg eller fortalt meg at denne bygningen var blitt satt opp. Det ble vist meg i et syn. Hvis jeg ikke hadde fått dette synet, og jeg ikke hadde skrevet til deg om saken, ville det blitt satt opp en slik bygning i Chicago, et sted der Herren har sagt vi ikke skal sette opp store bygninger. Budskapet ble mottatt i tide til å hindre at det ble satt i gang et slikt prosjekt.
Du burde hatt klarsyn nok til å se at Herren arbeidet i denne saken. Selve kjernen i budskapet som forbauset deg, burde overbevist deg om at opplysningene kom fra en høyere kilde enn menneskers lepper. Men i stedet har du igjen og igjen fortalt din versjon av saken, og hevdet at noen må ha fortalt meg det som ikke var sant (EGW til J.H. Kellogg, 28. oktober 1903. Uthevelser tilføyd).
Vi skal merke oss at Ellen White innrømmer at hun hadde hatt et syn der det ble vist henne at Dr. Kellogg hadde satt opp en stor bygning i Chicago, og at det ble vist henne et stykke papir med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Det er mye som tyder på at det var den unge mannen, den ledsagende engel som viste henne en rekke tall som ikke var sanne.
Merritt Kellog forteller Ellen White at hun må ha misforstått, på grunnlag av et avisoppslag hun hadde lest mens hun var i Australia. Dette avisoppslaget var kilden til Ellen Whites syn. Ellen White ble sint og sa at hun visste hva hun snakket om. Overfor Merritt Kellogg førte hun falskt vitnesbyrd over sin neste -- Dr. John Harvey Kellogg.
Det tok Ellen White to år å finne ut hvordan hun skulle ro seg i land etter fadesen. Brevet til Kellogg fra 1903 er et slikt forsøk på å gi en forklaring.
På denne tiden anklager Ellen White Dr. Kellogg for å forkaste vitnesbyrdene. I 1899, ett år før hun så bygningen i Chicago, sier Ellen White at Dr. Kellogg ikke hadde forkastet vitnesbyrdene (se avsnittet Dr. Kellogg senere i dette kapitlet). Sannheten var at Dr. Kellogg ikke kunne akseptere vitnesbyrdet om Chicago-bygningen som ekte, da han visste at det ikke var sant. Dermed tenner Ellen White, som hun alltid gjorde når noen ikke ville godta hennes budskaper, og anklager Dr. Kellogg for frafall og at han ikke trodde på vitnesbyrdene.
Ellen White vektlegger at hun hadde sine opplysninger direkte fra himmelen, og ikke fra noe dødelig menneske. Dette var ikke sant. Det var det falske avisoppslaget fra 1900 som var kilden til et like falskt syn.
Ellen White ba aldri Dr. Kellogg om unnskyldning for den forlegenhet hun hadde stilt ham i, og for å ha løyet om ham.
I 1906 skrev Dr. Kellogg til G.I. Butler:
Seks uker før Generalkonferensen i 1901 hadde jeg en åpen samtale med Eldste Daniells, W.C. White og med Str. White om de tingene hun hadde skrevet til meg om. Jeg fortalte henne rett ut at det hun hadde skrevet til meg ikke var sant; at hun var blitt feilinformert, og jeg ba henne skaffe til veie beviser for at noe av det hun hadde skrevet, var sant. Jeg har aldri trukket tilbake et eneste ord av det jeg fortalte henne, og det kan jeg heller ikke, fordi jeg fortalte det som var sant. Jeg anklager henne ikke for misrepresentasjon, men at hun hadde basert sine uttalelser på gale opplysninger. Hun sa til meg: 'Du har tatt penger fra sanatoriet til å sette opp bygninger i Chicago for å hjelpe de fattige.' Jeg ba henne vise meg de bygningene. Hva ville du ha sagt, min venn, hvis du ble anklaget for noe slikt? (J.H. Kellogg til G.I. Butler, 16. mars. 1906. Uthevelser tilføyd).
På grunnlag av dette falske synet og falske vitnesbyrdet Dr. Kellogg selvfølgelig ikke kunne godta, ble doktoren anklaget for å forkaste vitnesbyrdene. Det er beklemmende at Ellen White aldri ba om unnskyldning for den forlegenhet hun påførte andre mennesker ved å anklage dem for ting de aldri hadde gjort. Hun gjør i dette tilfellet Gud til brødrenes anklager. Det er en alvorlig ting å anklage andre for noe de beviselig ikke har gjort, men det er langt mer alvorlig å sende ut en falsk anklage som et syn fra Gud og sende det ut som et så sier Herren!
Salamanca-synet
Den 3. november 1890 skal Ellen White fått et syn under et opphold i Salamanca, New York. Det blir ofte referert til dette synet som bevis på Ellen Whites profetiske gave fordi det tilsynelatende gikk i oppfyllelse på en slående måte. En nærmere granskning av omstendighetene rundt synet og den påståtte oppfyllelsen kaster imidlertid sterk tvil om Ellen Whites redelighet.
Synet går i korthet ut på at Ellen White den 3. november 1890 skal ha hatt et syn hun ikke maktet å gjenfortelle. Fire måneder senere (8. mars 1891) hevder hun at hun midt på natten ble vekket av en engel (den unge mannen?) og instruert om å skrive ned synet hun hadde hatt fire måneder tidligere, men som hun ikke kunne gjenfortelle.
Kvelden før, den 7. mars 1891, hadde det vært et stort møte bak lukkede dører i Generalkonferensen. Saken gjaldt tidsskriftet The American Sentinel, en forløper for dagens Liberty Magazine. Det ble hevdet fra enkelte at The American Sentinel burde tone ned bl.a. navnet syvendedags-adventist og sabbaten for å vinne gunst hos politikere og andre ledende menn i USA.
Tidlig på morgenen kl. 05.30 den 8. mars 1891, noen få timer etter at Ellen White angivelig var blitt vekket av en engel og instruert om å skrive ned det synet hun etter sigende hadde fått fire måneder tidligere, skulle Generalkonferensen ha et predikantmøte. Like etter at Generalkonferensens formann O.A. Olsen hadde åpnet møtet, kom Ellen White inn, ledsaget av sin yngste sønn William Clarence. Ellen White leste da det manuskriptet hun angivelig hadde skrevet ned etter engelens anvisning tidligere på natten. Her fortalte hun at hun hadde fått et syn i Salamanca, fire måneder tidligere, om hva som skjedde under møtet kvelden i forveien, og at det ble vist en ukristelig og hard ånd under dette møtet.
Da Ellen White var ferdig, reiste A.F. Ballenger seg som førstemann og bekjente at de hadde gått fram på feil vis. Andre kom med lignende bekjennelser. Dette ble sett på som en direkte inngripen av Gud for å hindre et feilgrep med The American Sentinel, og et mektig bevis for Ellen Whites profetiske gave. Hun hadde jo sett i et syn fire måneder tidligere hva som skjedde under kveldens møte, men ble først instruert om å skrive ned synet og lese det for predikantene noen timer før morgenmøtet.
En analyse av dette synet og omstendighetene rundt det sto å lese i en artikkel av Douglas Hackleman i Adventist Currents, september 1986. Konklusjonen er uunngåelig: Ellen White både løy og opptrådte som svindler med Salamanca-synet.
Ellen Whites dagbok fra den tiden hadde feildaterte opptegnelser, samt stoff av senere dato som helt klart var satt inn i tidligere opptegnelser i dagboken for å skape inntrykk av at det senere stoffet var av tidligere opprinnelse. Stoffet i dagboken som er feildatert den 21. november 1891 gir ingen som helst grunn til å hevde at det dreide seg om en åpenbaring fra Gud, og at det ble skildret et møte som først fant sted fire måneder senere. Hun hadde feildatert fire avsnitt i dagboken for å gi det inntrykk at hun visste om ting før hun egentlig fikk kjennskap til det. Ellen White hadde til vane å sette stoff av senere dato inn blant tidligere stoff i sine dagbøker. Douglas Hackleman uttaler:
At det her er snakk om svindel, er helt klart. Den falske dateringen av dette stoffet i dagboken er en alvorlig sak som bør danne grunnlag for et mer omfattende studium av manuskriptene i The White Estate for å fastslå hvor omfattende denne praksis var (Adventist Currents, september 1986).
I dagboken, under 4. november 1890 -- dagen etter synet -- skrev hun at hun var svært frustert over at hun ikke var i stand til å gjenkalle synet eller skrive ned det som ble vist henne. Men i et brev til W.P. Burke (oktober 1891) skriver hun om denne erfaringen, og at hun øyeblikkelig begynte å skrive det ned i sin dagbok. Dette kan ingen finne i dag -- i hvert fall ikke med klare referanser til Salamanca.
Ellen White gjør det meget klart at ingen hadde fortalt henne noe på forhånd før hun skrev ned synet fra 1890 om natten den 8. mars 1891. Idet hun gjenforteller denne erfaringen sier hun følgende:
Omstendighetene var slik at ved denne anledningen kunne ingen innvende at 'noen må ha fortalt henne'. Ingen hadde anledning til å snakke med meg i tiden mellom aftenmøtet [7. mars 1891] og morgenmøtet jeg var til stede ved [8. mars] Uthevelser tilføyd).
Siden Ellen White under morgenmøtet kunne beskrive omstendighetene rundt kveldsmøtet, er spørsmålet: Hvor hadde hun sine opplysninger fra? Det var bare to muligheter. Enten stammet de fra synet fire måneder i forveien, og som først ble skrevet ned noen timer før morgenmøtet, eller så hadde noen fortalt henne. Hun gjør imidlertid klart at ingen hadde hatt mulighet til å informere henne, da ingen hadde anledning til å snakke med meg i tiden mellom aftenmøtet og morgenmøtet jeg var til stede ved.
Tidspunktet da engelen vekket henne blir satt til mellom kl. 01.00 og 04.00 om natten. Edna K. Steele, som holdt til i rommet ved siden av Ellen White, forteller at Ellen ga beskjed til sin sekretær Sara McEnterfeer ved femtiden om morgenen, at hun ikke hadde til hensikt å være til stede ved morgenmøtet, og hun (Sara) bare kunne gå og legge seg igjen. Øyensynlig ønsket Ellen White ikke å ha sin sekretær i nærheten på det tidspunktet av en eller annen årsak.
Ellen Whites uttalelse om at ingen hadde hatt anledning til å snakke med henne mellom aften- og morgenmøtet, er i strid med hva som står i boken Life Sketches of Ellen White (1915) om den samme tildragelsen:
Søndag morgen klokken halv seks gikk brødrene A.T. Robinson, W.C. White og Ellery Robinson, mens de var på vei til møtet, forbi stedet der fru White oppholdt seg. De så lys på rommet hennes, og sønnen gikk opp for å høre om noe var galt.
Han fant henne travelt opptatt med å skrive. Hun fortalte ham at en Guds engel hadde vekket henne ved tretiden og bedt henne gå til predikantmøtet og fortelle de tingene som ble vist henne i Salamanca. Hun fortalte videre at hun sto raskt opp og hadde sittet og skrevet et par timer (s. 315).
Det er derfor helt klart at Ellen White motsier seg selv i denne saken. Hennes sønn William Clarence (Willie) var hos henne tidlig om morgenen og ledsaget henne til møtet.
Det er derfor et dokumentert faktum at W.C. White var hos moren før morgenmøtet, og hadde rikelig anledning til å snakke med henne og gi henne opplysninger om møtet kvelden i forveien, som han hadde vært til stede ved. Dette er i direkte strid med brevet fra Ellen White fra 1905, der hun tilbakeviser på det sterkeste at noen kunne ha informert henne, da ingen hadde anledning til å snakke med henne mellom aften- og morgenmøtet, som hun hevdet.
Omstendighetene rundt dette Salamanca-synet er så fullt av motstridende uttalelser, unøyaktigheter, udaterte og feildatert stoff i EGWs dagbok, samt senere stoff satt inn i tidligere stoff i dagboken, at hele denne beretningen, slik Ellen White framstiller den, må tas med store klyper salt. Det er et tynt halmstrå Ellen White-forsvarerne klynger seg til for å vise at hun forutså ting i syner som gikk nøyaktig i oppfyllelse.
Da Douglas Hackleman skrev til Arthur White i 1982 og ba om en kopi av Ellen Whites håndskrevne dagbok for tidsrommet 3. november 1890 til 8. mars 1891 (som dekket perioden mellom Salamanca-synet og det senere morgenmøtet i Generalkonferensen) fikk han aldri noe svar fra Arthur White. Han oppdaget imidlertid at forespørselen hans hadde skapt en viss aktivitet i The White Estate. Senere på året dro Hackleman til Washington og oppsøkte The White Etate for å få en anledning til å se denne dagboken, men først ringte han dit for å høre. Han fikk beskjed om at dagboken kanskje ikke var der når han kom. Noen skulle granske den, og hadde tatt den med seg, ble det sagt. Hackleman sa at slikt var i strid med gjeldende praksis. Originalmanuskripter ble aldri fjernet fra hvelvene, bare kopier. Hackleman tok likevel sjansen og dro til The White Estate. Da han kom dit, fikk han beskjed om at han ikke ville få tillatelse til å se dagboken. Han uttrykte sin forbauselse, og sa at alle som spurte om det var noe i The White Estate de ikke fikk lov til å se, hadde fått klar beskjed om at menighetsmedlemmer kunne komme inn og både ta i øyesyn og lese alt som var der -- selv Z-arkivet med det sensitive stoffet.
Tydeligvis hadde ikke hvelvenes fyrster rent mel i posen når det gjaldt denne dagboken -- og sikkert ikke andre ting der. Den som egentlig ikke hadde rent mel i posen, var dagbokens forfatter, Ellen White.
Charles Lee
I sin bok Three Important Questions for Seventh-Day Adventists to Consider, (1876) forteller Charles Lee om en erfaring han hadde med Ellen White. Redaktøren for det svenske Advent Herald, C. Carlstedt, var blitt alvorlig syk. Charles Lee, James og Ellen White og to andre dro for å se til Br. Carlstedt:
Vi knelte alle for å be for den syke mannen, og fru White priste Herren fordi han 'var til stede med sin helbredende kraft for å oppreise Carlstedt', hvis sykdom 'ikke var til døden, men til Guds Sønns ære.' . . .
På veien tilbake
sa fru White til meg at Herren var der med sin helbredende kraft,
og hun var fullt overbevist om at Carlstedt ville bli helbredet.
Jeg sa til henne at jeg trodde ikke det, det så mørkt ut
for meg. Da snakket hun ikke lenger til meg den kvelden.
Jeg forlot dem for å dra videre til Chicago der jeg skulle holde
møter. Noen dager etter at jeg var kommet til Chicago, sendte
fru White meg et skriftlig vitnesbyrd, der hun sa at jeg var under innflytelse
av djevler. Neste dag fikk jeg vite at Br. Carlstedt var død.
Jeg leste dette vitnesbyrdet om og om igjen, og sa til meg selv: Hvis
hun kunne se for tre år siden at Satan ville ta meg i besittelse
fordi jeg ikke ville overgi meg til å bli ledet av henne og hennes
mann, hvorfor kunne hun ikke se på forhånd at Br.
Carlstedt ville dø, da hun ble spesielt gjort oppmerksom på
hans tilfelle? Og hvis hun kunne se min bedrøvelige tilstand
så lang tid i forveien, hvorfor advarte hun meg ikke før
Satan fikk meg totalt under sin innflytelse? . . .
Brødrene ved Battle Creek skrev til meg for å hente meg tilbake til kontoret. Etter at jeg var kommet dit, satte Br. J. Sawyer meg i arbeid, og jeg trodde alt var i orden. Men da kom Eldste White og spurte meg i en svært skarp tone: 'Hvem har satt deg til å arbeide her? Har du tenkt å komme hit for å drive hele butikken?' etc. Jeg fortalte ham hvem som hadde satt meg i arbeid, men da gikk han ut. Dette førte til det som ble kalt 'arbeidermøter'. Da han ikke oppnådde det han ville, snudde han seg til sin kone og spurte: 'Hva så du med hensyn til Br. Lee?' 'Jeg så at vi vil møte spiritisme i Br. Lee', eller: 'Jeg så at hvis han ikke bøyer sin uavhengige vilje til å ble ledet av de ledende brødre, vil Satan ta hans sjel i besittelse.' 'Der har vi det!' sa han. 'Hvis Br. Lee ikke tar imot vitnesbyrdet, er han utenfor vår rekkevidde'. . . .
Hun sa ting jeg ikke ville trodd et levende menneske kunne si. Hun sa: 'Dere fremmede [Charles Lee var halvt svensk] må bli formet av oss for evigheten. . . .
Noen få dager før jeg giftet meg, sendte fru White bud etter min kone (daværende Miss Deedon) for å snakke med henne. Hun fortalte henne at jeg var 'den mest bedratte mann i hele verden', og advarte henne mot meg. . . .Noen få uker senere sendte hun dette vitnesbyrdet til meg, og jeg ble regnet som evig fortapt' (Uthevelser tilføyd).
Her har vi den samme ånden igjen: Hvis noen motsa Ellen White, fikk vedkommende ofte et vitnesbyrd fra himmelen der han/hun ble erklært som sataniske redskaper, ledet av djevler etc. Dette skjedde gang på gang.
Senere fikk Charles Lee vite av Br. P. Hanson at Ellen White hadde instruert Hanson om å advare de svenske brødrene mot Lee.
Charles Lee forteller videre:
Br. Hanson var svært vennlig innstilt mot meg før han kom under fru Whites innflytelse. Dagen før jeg begynte reisen til Chicago, høsten 1874, var han på så god fot med meg at han kom fem kilometer for å fortelle om en drøm han hadde hatt natten før. Han hevdet at Gud hadde gitt ham denne drømmen til beste for meg. Han drømte at jeg dro for å møte Miss Deedon, som nå er min kone, og han så at vi kom i store vanskeligheter. Men vi kom til slutt ut av disse vanskelighetene. Da kom en kortvokst kvinne, kledd i svart reformdrakt til ham, tok ham ved hånden og ledet ham av sted. Hun virket for ham som en lysets engel. Men snart hørte han en stemme som ropte på ham og sa: 'Ta deg i vare for hvem du lar deg lede av!' I samme øyeblikk ble kvinnens hånd kald som is i hånden hans, og hun framsto som en mørk demon. Dette var innholdet i den drømmen han fortalte meg.
Bror og søster Ericson ble lei seg over å høre slike dårlige nyheter om meg. De visste ikke hva de skulle tro. Det var vanskelig for dem å tro at jeg var ledet av Satan, for Str. Ericson var nettopp kommet seg etter en alvorlig sykdom på grunn av vår forbønn. . . .
Bror Ericson fortalte oss en drøm han hadde hatt i løpet av natten. Han sa han så en stor menneskemengde som ventet på Jesu komme. Midt i denne menneskemengden sto fru White. Han hadde aldri sett henne, men beskrev henne nøyaktig. Plutselig ble det mørke over jorden. Han så rundt seg, men så da bare en liten gruppe i forhold til den store mengden han først hadde sett. Han ropte ut i stor engstelse: 'Hvor er alle blitt av?' En stemme svarte ham: 'De er alle fortapt sammen med fru White.' Da våknet han skrekkslagen.
Moses Hull
I 1862 var adventistpioneren Moses Hull i ferd med å miste troen på adventismen. Ellen White skrev da et vitnesbyrd til ham:
Hvis du fortsetter på samme måten, vil vanskeligheter og elendighet ligge foran deg. Guds hånd vil stanse deg på en måte som ikke behager deg. Hans vrede vil ikke slumre (Testimonies, bd. 1, s. 430-31)
Dette slo aldeles feil. Han fortsatte på samme måten, men levde til en høy alder uten at han opplevde noen av disse truslene. Hvilken Gud er det forøvrig som blir presentert her? Fordi Moses Hull var i ferd med å miste troen på adventismen, ville ikke Guds vrede slumre. Er Gud hevngjerrig? Gud tvinger ingen. Det er ikke Bibelens Gud som ble presentert for Moses Hull. Det er hundretusener som har forlatt adventismen uten at de har merket Guds vrede og Ellen Whites trusler.
Bindingstid
I 1888 skrev Ellen White følgende vitnesbyrd:
Sanatoriet ved Battle Creek er blitt bygd opp under store vanskeligheter. Det var nødvendig med bestemte tiltak, og det var nødvendig at det ble undertegnet kontrakter av hjelperne om at de skulle binde seg et visst antall år. . . .På denne måten har det vært nødvendig for Battle Creek-sanatoriet å lage kontrakter som bandt de som knytter seg som personell til sanatoriet. Dette var nødvendig for at de som utdannet seg til sykepleiere og badeassistenter, ikke skulle forlate stedet fordi andre lokket dem (Loyalty to Our Institutions, i Health, Philanthropic, and Medical Missionary Work, s. 29-33 (1888). Uthevelser tilføyd).
Og i 1893 skrev hun det samme:
Før man tar inn elever ved vår misjonsskole, bør de undertegne en skriftlig erklæring om at de vil binde seg til virksomheten et visst antall år etter sin utdannelse. Dette er den eneste måte vår misjonsvirksomhet kan bygges opp på (vitnesbyrd i 1893 General Conference Bulletin, s. 162-163. Uthevelser tilføyd).
Men i 1903 skrev Ellen White:
Ingen mann eller kvinne må binde seg for et visst antall år under en helseinstitusjon. . . .Jeg vet at enkelte har ment at det er tilrådelig for arbeiderne å undertegne visse kontrakter. Men jeg vet at det ikke er i samsvar med Guds plan for arbeiderne å undertegne slike kontrakter (Testimony to Daniells, Prescott and W.C. White, 3. august 1903, s. 4. Uthevelser tilføyd).
I går sendte jeg et brev til deg med den advarsel jeg er kommet med gang på gang. Arbeiderne i våre institusjoner skal ikke undertegne kontrakter som binder dem til en institusjon et visst antall år. (Testimony to A.G. Daniells, 4. august 1903. Uthevelser tilføyd).
For riktig å gjøre forvirringen total, ble vitnesbyrdet fra 1888, der EGW tilrår arbeiderne å binde seg til helseinstitusjonen et visst antall år, utgitt på nytt i 1905.
I 1888 og 1893 var det Guds vilje at arbeiderne skulle undertegne kontrakter for å binde seg et visst antall år.
I 1903 var det ikke Guds vilje.
I 1905 var det Guds vilje.
Ikke til å undres over at Dr. Charles E. Stewart skrev:
Senere ble lederne ved sanatoriet alvorlig kritisert fordi de fulgte vitnesbyrdet fra 1903 (Brev fra Stewart til EGW, 1907).
Forstå det den som kan.
Dr. Kellogg
I 1899 skrev Ellen White følgende vitnesbyrd:
Jeg vet at når det er blitt gitt formaning og advarsler, har Dr. Kellogg ikke ringeaktet disse advarslene og satt dem til side. . . .Gud godkjenner hans virksomhet i denne grenen. La brødrene verdsette hans arbeid (Testimony, 21. februar 1899, side 7. Uthevelser tilføyd).
I 1902 skrev hun
om Dr. Kellogg:
Jeg ble instruert om å gi Dr. Kellogg et budskap jeg mente ikke ville gjøre ham noe godt. Han tar ikke imot de budskapene jeg sender ham hvis de ikke harmonerer med hans planer (Testimony, 5. august 1902. Uthevelser tilføyd).
Tre måneder senere, i november samme år, skrev hun:
Du forteller meg at du ikke tror på de budskapene jeg har sendt deg, men jeg vet at dette ikke er sant (Testimony to Dr. Kellogg, 12. november 1902. Uthevelser tilføyd).
I 1905 skrev EGW om Dr. Kellogg:
Når Dr. Kellogg vil ta imot de advarselsbudskapene som er gitt de siste tyve årene. . .først da kan vi tro at han vandrer i lyset (Tacoma Park, Washington, 30. mai 1905. Uthevelser tilføyd).
Vi får da denne besynderlige situasjon: I 1899 hadde Dr. Kellogg ikke ringeaktet budskapene. Gud godkjente hans virksomhet. Han trodde på vitnesbyrdene.
I 1902 hadde Dr. Kellogg ikke tatt imot advarslene. Han trodde ikke på vitnesbyrdene
Tre måneder senere sa Dr. Kellogg at han ikke trodde, men EGW sa at han gjorde.
I 1905 hadde ikke Dr. Kellogg ifølge EGW tatt imot advarslene de siste tyve årene. Da kommer vi til 1885, fjorten år før han etter EGWs utsagn trodde på vitnesbyrdene. Men før 1899 omtaler Ellen White Dr. Kellogg i rosende ordelag. De tyve årene må derfor tas med store klyper salt.
I sitt brev til Ellen White skriver Dr. Charles E. Stewart:
I løpet av våren 1901, da du erklærte foran en stor forsamling i College-biblioteket at Gud var med i helsevirksomheten, og at han kalte Dr. Kellogg 'min tjener', og hadde valgt ham som 'min lege', anbefalte du også på samme tid (april 1901) at Dr. Kellogg ble ordinert til predikant, og i et vitnesbyrd til Dr. S--, datert 12. oktober 1901, sto det følgende: '. . .Gud sier om Dr. Kellogg: 'Han er min lege. Respekter ham og støtt opp om ham.'
I løpet av denne tiden holdt Dr. Kellogg på med å gjøre ferdig boken The Living Temple, med de lærdommer du to år senere hevdet Gud hadde vist deg ville 'feie over ende hele den evangeliske husholdning'.
Er det mulig at Herren ville støtte så helhjertet opp om en mann og hans arbeid, slik du hevder at Herren gjorde med Dr. Kellogg, på samme tid som han var opptatt med å forberede en bok som ville undergrave hele den kristne religion? (Uthevelser tilføyd). Dr. Stewart fikk aldri noe svar på dette brevet. Dette kan du lese mer om under kapittel 7, Brev fra A.T. Jones. Om The Living Temple, se kapittel 5 om Dr. Kellogg. Dette gir stoff til ettertanke i forbindelse med den panteistiske krise. Det bare styrker mistanken om at det hele var et spill, godt understøttet av EGW, som motsier seg selv, for å kvitte seg med den gode doktor.
Masturbasjon
I 1864 sendte Ellen White ut den lille boken Appeal to Mothers. Hensikten med denne boken var å advare verden mot de forferdelige lidelser og sykdommer av verste slag som ble forårsaket av masturbasjon (onani). Hun påberopte seg å se dette i et syn:
Tilstanden i verden ble presentert for meg, og min oppmerksomhet ble spesielt ledet til dagens ungdom. Overalt så jeg idioti, dvergvekst, forkrøplede lemmer, vanskapte hoder og alle mulige former for vanskapthet. Det ble vist meg at synder og forbrytelser og overtredelse av naturens lover var årsaken til disse veer og lidelser (Appeal to Mothers, s. 17. Uthevelser tilføyd).
Mange går ned i en tidlig grav, mens andre har tilstrekkelig livskraft til å holde seg i live. Hvis denne vane [masturbasjon] fortsetter fra femten års alder og oppover, vil naturen protestere mot det misbruk den har lidt, og fortsetter å lide, og de må betale straffen for overtredelse av dens lover, spesielt fra 30-45 års alder, ved utallige lidelser i systemet, som sykdommer i lever og lunger, nervesmerter, revmatisme, sykdommer i ryggmargen, nyrelidelser og kreftsvulster (samme, s. 18. Uthevelser tilføyd).
En herr ... bekjente seg til å være en Kristi etterfølger. Han var i meget dårlig helse. Vi hadde stor sympati for ham. Han kunne ikke holde hodet i ro. Øynene var glassaktige, hånden skalv, og knærne ristet når han gikk. Han sjanglet som en full mann, og holdt ofte på å falle. Han var nødt til å feste blikket på en gjenstand et stykke foran seg og gå mot den gjenstanden. Da ville han samle nok styrke til å gå dit han hadde tenkt seg.
Saken hans ble presentert for meg i et syn. Jeg så at han var selvbedratt, og at han ikke hadde Guds velbehag. Han hadde masturbert til han bare var et menneskevrak (samme, s. 24-25. Uthevelser tilføyd). Dette høres mer ut som et tilfelle av Parkinsons sykdom.
Kvinner har mindre livskraft enn menn, og blir ofte berøvet frisk og oppkvikkende luft ved sitt innendørsliv. Masturbasjon hos dem viser seg ofte som utallige sykdommer, som katarr, vatersott, hodepine, hukommelsessvikt, synssvikt, stor svakhet i rygg og korsrygg, lidelser i ryggraden, og hodet råtner ofte innenfra. Kreftsvulster, som har ligget latent i systemet gjennom livet, blir betent, og begynner sitt fortærende, ødeleggende verk. Sinnet blir ofte totalt ødelagt, og sinnssykdom tar dets plass (samme, s. 27. Uthevelser tilføyd).
Dette var skrekkelige saker, men EGW fikk se i flere syner at slik var det. Antakelig var det den unge mannen som viste Ellen White alt dette.
Da James White litt senere (1870) redigerte dette stoffet inn i boken A Solemn Appeal, fjernet han Ellen Whites ord om at hun hadde sett alt dette i syner.
Boken Solemn Appeal, utgitt i 1870 av James White fortsetter med enda verre beskrivelser, hentet fra forskjellige kilder:
Det er knapt noen ende på de sykdommer som blir forårsaket av masturbasjon: fordøyelsesbesvær, lidelser i ryggraden, hodepiner, epilepsi, svekket syn, hjerteflimmer, smerter i siden, blødninger i lungene, kramper i hjerte og lunger, sukkersyke, ufrivillig vannlating, hvit utflod fra skjeden, betennelser i urinveiene, revmatisme, pustebesvær, tuberkulose, astma, katarr, polypper i hjertet, sykdommer i skjelettet, febersykdommer, priapisme [kronisk og vedvarende reisning av det mannlige lem], prostatabesvær, polypper i livmoren, blodgang etc. etc. (A solemn Appeal, s. 12. Uthevelser tilføyd).
En gutt på ca. fire år led av svakhet og stive lemmer. Foreldrene gikk til slutt med ham til en lege et godt stykke unna. Etter at legen hadde forhørt gutten lenge nok, fortalte han foreldrene at barnet 'manipulerte seg selv for mye'. Foreldrene dro hjem igjen mens de lurte på hva legen mente. Etter å ha snakket med naboene, ble øynene deres åpnet. Vel, sa de, dette skal vi stoppe. Og de stoppet det ved å bandasjere guttens kjønnsorganer. Og se -- snart var ikke gutten lenger svak og lam. Nå er han en frisk og sunn gutt (samme, s. 12).
Høsten 1844 besøkte forfatteren sinnsykehuset i Massachusetts. Der ble vi oppmerksomme på det spesielt hulkinnete, rasende, ville, fiendtlige utseendet til en ung mann, der han skottet over skulderen sin. Vi ble slått av det sjokkerende synet og spurte vår ledsager, en ung lege, om hva som var årsaken til denne galskap. Masturbasjon, var det kjappe svaret. . . .det ødelegger styrken og skaper til slutt hos pasienten idioti, lungetuberkulose, avkreftelse og død (samme, s. 11. Uthevelser tilføyd).
Disse siste uttalelsene fra Solemn Appeal er ikke av Ellen White, men EGWs uttalelser fra 1864 i Appeal to Mothers reflekterer det samme synet. Ellen White trodde virkelig på alt dette. Til og med lungetuberkulose ble forårsaket av masturbasjon! Kan noen tenke seg årsaken til at disse to bøkene forsvant i glemselens mørke og aldri ble trykt opp igjen av Adventistsamfunnet?
Masturbasjon ['solitary vice'] dreper sine tusener og titusener (EGW: Testimonies, bd. 4, s. 97. Uthevelser tilføyd).
Det er et faktum at helsereformatorer i første halvdel av forrige århundre trodde at masturbasjon førte til slike skrekkelige lidelser. Ellen Whites syner om helsereform fra denne tiden var sterkt farget av selsomme myter og datidens overtro, men ble utgitt som Profetiens ånd.
Samuel Tissot skrev f.eks. i 1758 (Treatise on the Diseases Produced by Onanism) at masturbasjon førte til kviser, revmatisme, sinnsforvirring og hemorroider. Sylvester Graham (Lecture to Young Men, 1834) førte disse ideene videre. Graham skrev bl.a. at den som masturberer vokser opp . . .med en kropp full av sykdommer. Og med et sinn som ligger i ruiner, har den motbydelige last fremdeles taket på ham med det nådeløse grepet til mørkets makter. Masturbasjon førte også til kviser, ifølge Sylvester Graham:
. . .Ulcerøse sår bryter i noen tilfeller ut på hodet, brystet, ryggen og lårene, og disse sårene blir noen ganger til store, permanente, kreftlignende fistler, og fortsetter, kanskje i en årrekke, å gi fra seg store mengder tykk, motbydelig puss. Mange ganger ender dette med døden.
Ellen White hadde tilgang til disse skriftene, der hun hentet stoff til sine egne bøker, mens hun hevdet at det dreide seg om himmelske syner. De forferdelige lidelsene som skyldtes hemmelig last ble enda mer påsmurt i EGWs helsebøker fra den tid. At dette stoffet ikke kom fra himmelske syner, bør ethvert tenkende menneske forstå, til tross for Ellen Whites påstander om det motsatte. Det 19. århundre var blomstringstiden for myter av ovennevnte art, spesielt i Amerika, og EGW var sterkt farget av samtidens overtro, men fordi Appeal to Mothers og lignende bøker bærer EGWs navn, ble de plutselig til Profetiens ånd, et så sier Herren.
Andre helseråd
Ved innsnøring blir de indre organer hos kvinner flyttet ut av stilling. Det er knapt en kvinne som er fullstendig frisk. De fleste kvinner lider av tallrike sykdommer. . . .Mange kvinner er født med smale midjer. Men i stedet for å betrakte slike former som vakre, bør de heller betraktes som mangelfulle. Disse smale midjene kan ha blitt overført til dem fra deres mødre på grunn av mødrenes syndige trang til å snøre inn midjen (Ellen White i The Health Reformer, november 1871. Uthevelser tilføyd).
En kvinne med naturlig, smal midje er altså en mangelfull kvinne, ifølge EGW. På den tiden trodde man at tilegnede egenskaper kunne gå i arv fra foreldre til barn. Denne forløperen til darwinismen (lamarckisme) forklarte f. eks. giraffens lange hals ved at den stadig måtte strekke seg høyere etter mat i tretoppene. På denne måten ble halsen lengre, og avkommet arvet den lengre halsen. Før arvestoffet ble kjent, trodde man -- Ellen White innbefattet -- slike villfarelser. Vil en mann som har mistet den ene hånden i en ulykke få en sønn med en hånd for lite? På den tiden trodde man at slikt gikk an, og Ellen White var farget av dette synet. Men når denne overtroen kom på trykk under Ellen Whites navn, var den ikke lenger overtro, men et så sier Herren.
Selvsagt er det ikke bra å snøre inn midjen på denne måten, men at den innsnørte midjen går i arv til døtrene, er en myte fra forrige århundre.
Her er et annet eksempel på genetikk på avveier, denne gang om de forferdelige konsekvensene av å bruke ammer til sine barn:
En fremmed utfører morens plikt og gir fra sitt bryst føden som skal opprettholde livet. Men dette er ikke alt. Hun deler også videre sitt temperament til det ammende barn. Barnets liv er knyttet til hennes. Hvis ammen er en grov kvinnetype, følelsesladet og ufornuftig -- hvis hun ikke er forsiktig med sin moral, vil det ammende barn etter all sannsynlighet bli en lignende mennesketype. Den samme grove blodkvaliteten som løper rundt i ammens blodårer, er også barnets (EGW i The Health Reformer, september 1871. Uthevelser tilføyd).
Etter denne teorien skulle man forvente at spebarn som får kumelk, utvikler kuas egenskaper og ender opp som grasetere eller kvegoppdrettere!
Det var ikke bare genetikk på avveier som ble trykt under Ellen Whites navn. Også lunger på avveier bar hennes stempel:
På hotel Dieu, det store sykehuset i Paris, kom nylig en ung kvinne på atten år til Dr. Breschet for å få råd. På høyre side av halsen hadde hun en svulst som forandret størrelse, men aldri var større enn en knyttet hånd. Den rakk fra kravebenet, og så høyt som skjoldbruskkjertelen. Når den ble presset nedover, forsvant den fullstendig. Den var størst når brystkassen ble snørt inn med korsett. Ved å legge øret mot svulsten, kunne man høre åndedrettslyder i selve svulsten. Dette beviser at det var skjedd en lungeforskyvning -- med andre ord: den stakkars piken var blitt snørt så kraftig med korsett at lungene ikke lenger fikk plass i brystkassen, men ble presset ut av den og helt opp i halsen (Ellen White i Health Reformer, desember 1871. Uthevelser tilføyd).
Vi har hørt det symbolske uttrykket hjertet i halsen, men her er også lungene kommet dit -- bokstavelig. Noe mer er ikke å si om det. Disse helseartiklene under Ellen Whites navn, utgitt som Profetiens ånd forsvant raskt i glemselens hav.
Mange har mistet sin forstand og blitt håpløst sinnssyke ved å følge denne vanartede mote [parykk og tupé]. Likevel vil moteslavene fortsette å kle hodet sitt på denne måten og heller lide forferdelige sykdommer og tidlig død enn å være ute av mote (Ellen White i Health Reformer, oktober 1871. Uthevelser tilføyd).
Alle disse uttalelsene fra tidsskriftet The Health Reformer, som var adventistsamfunnets sunnhetsblad på den tiden, gjenspeiler datidens myter og overtro, og ikke medisinske fakta. Disse artiklene under Ellen Whites navn viser helt klart at hun var farget av sin samtid, men enkelte gjør slike uttalelser til et så sier Herren, bare fordi de bærer EGWs signatur. Det er også mye som tyder på at disse artiklene var plagiert fra andre forfattere.
Svinekjøtt og spedalskhet
I boken How to Live (kopiert fra andre forfattere og utgitt som Profetiens ånd i 1865), skriver Ellen White:
Spising av svinekjøtt forårsaker skrofulose, spedalskhet og kreftsvulster (kap. 1, s. 58. Uthevelser tilføyd). Det er merkelig at Adventistsamfunnet fremdeles setter slike foreldete uttalelser inn i sine nyere kompilasjoner av EGW, som Counsels on Diet and Foods, s. 393. Svin får verken spedalskhet, eller overfører slike sykdommer til mennesker, noe ledende autoriteter på sykdommer hos dyr kan bevitne.
Ingen flere barnefødsler etter 1885
I 1885 fikk Ellen White et vitnesbyrd med spesielt lys fra himmelen om at tiden var kommet, den var NÅ (1885) da det ikke skulle settes flere barn til verden. De barn som ble født etter 1885 hadde Gud svært lite med å gjøre. Dette vitnesbyrdet ble skrevet til pastor Isaac D. Van Horn og hans hustru Adelia:
Hvis verkets byrde skal være i samsvar med vår tro, kreves at vi skal ofre alt for sannhetens skyld. I denne tid, midt under de siste dagers prøvelser, er det ikke i samsvar med vår tro eller Guds vilje at våre misjonærer fyller hendene med bekymring og byrder som ikke er viktig for verket, men som i stedet svekker evnen til å arbeide. Budskapet vi har å forkynne vil kreve mye selvfornektelse, og hvis arbeiderne ikke forandrer sine vaner og skikker mer enn de verdslige i sin alminnelighet, så lar de ikke gjerningene være i samsvar med sin tro. Det ble vist meg at Br. og Str. Van Horn vek bort fra Guds formaning ved å bringe barn til verden. Gud krevde alt av dem i sitt verk, og begge kunne ha utført et godt arbeid for Mesteren, men fienden kom, og hans råd ble i stedet fulgt, og Guds sak ble berøvet den oppmerksomhet det burde hatt. Og i stedet for å bringe mange sønner og døtre til Gud, utførte de et arbeid som heller brakte bekymring og byrder over dem og hindret dem i det arbeid Gud hadde satt dem til å gjøre. Gud vil si til dem: Hvem krevde dette av deres hender?
Da jeg fikk vite at dere snart ville få en familieforøkelse, visste jeg at dere ikke gjorde Guds vilje, men fulgte deres egne innskytelser for å tilfredsstille selvet. Jeg har spesielt lys med hensyn til disse ting, men vet knapt hvordan jeg skal legge det fram for vårt folk. Misjonærene burde heller gått foran med et godt eksempel i disse tingene, et eksempel som står i samsvar med vår tro. Gud sendte ikke Eldste Van Horn hit for å oppdra en familie, heller ikke har han sendt deg hit for å følge hans eksempel. Jeg er blitt kalt til å skrive vitnesbyrd til den enkelte om hvor inkonsekvent det er å dra til fjerne misjonsmarker og på samme tid bringe barn til verden, noe som bare i stor grad vil øke byrdene og bekymringene. Jeg er bekymret når jeg ser denne tingenes tilstand blant våre arbeidere.
Br. og Str. Enoch forega å vie seg til misjonsarbeidet, men har hele tiden arbeidet iherdig som om deres sjelers frelse var avhengig av hvor mange barn de kunne sette til verden. Hvor langt større ville ikke deres innflytelse vært hvis de ikke hadde giftet seg, og begge i stedet hadde viet sine interesser til Guds sak. Og etter at de giftet seg, hvor mye bedre hadde det ikke vært for dem hvis de med ettertanke hadde vurdert situasjonen og bestemt at Gud skulle få alle de kreftene han har gitt dem til å frelse dyrebare sjeler.
Br. Cutney kunne utført et stort arbeid for Mesteren hvis han hadde viet seg til dette arbeidet som Herrens tjener. Men som gift mann var hans arbeid bare halvparten av det det kunne vært. Og så måtte han bringe et barn til verden. Og nå kan han bare utføre en tredjepart av det han kunne greid hvis han hadde studert hvordan han best kunne tjent Gud, som kalte ham til å være en soldat for Kristi kors. Hans tilfelle tjener som eksempel for alle. Utgiftene øker i betydelig grad, og uten virkelig evne til å styre dem, vil det bare være en tredjepart igjen til Guds sak i forhold til det det kunne vært. Og tiden er nå, og har vært i årevis, at det å bringe barn til verden er mer en kilde til sorg enn glede. Selve luften blir besmittet, Satan kontrollerer disse barna, og Herren har svært lite med dem å gjøre.
Hvis våre arbeidere hadde holdt seg nær til Gud, ville de sett situasjonen og følt at det ikke var noen grunn til glede å bringe et barn til verden. Det er ingen glede å bringe et barn til verden, en velsignelse blir uttalt over evnukkene [kastrerte personer]. Tiden er nå kommet da de som har hustruer skal være som de som ingen har. Gud vil at vi skal være et konsekvent folk, og at våre gjerninger skal være i samsvar med vår tro.
Jeg er svært misfornøyd med hvordan våre forkynnere og arbeidere går fram. Det virker som de tror at den viktigste gren av verket er å bringe så mange barn til verden som mulig, og at de deretter kan gi det som er tilbake av deres tanker og evner til verket og tro at det var det Gud krevde av dem. Vi trenger røsten til en Døperen Johannes som kan vise vårt folk deres overtredelser og Israels hus deres synder (Testimony DF 97 B, 15. februar 1885, manuskript 34, 1885. Uthevelser tilføyd).
Man må med rette kunne spørre: Hva slags Gud er det som blir presentert i dette vitnesbyrdet? Det er neppe Bibelens Gud, som sa: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til (Matt 19,14).
Dette vitnesbyrdet fikk stadig nye arkivnummere i The White Estate, slik at de som eventuelt måtte spørre etter det kunne avvises med et beklager, det finnes ikke noe vitnesbyrd under det og det arkivnummeret. Det ble brakt for dagen i 1934 i boken God's Love, The Remnant Church av Sherman A. Nagel, som øyensynlig fikk problemer fordi han hadde offentliggjort dette pinlige vitnesbyrdet.
Det ble vist meg, Jeg har spesielt lys om dette, sa Ellen White -- og hun ble vist at i 1885, for 114 år siden, var tiden kommet da de som hadde hustruer skulle være som de som ingen hadde, og at det ikke skulle settes flere barn til verden. Var det igjen den unge mannen som viste henne dette?
Er det noen som har en aldri så liten anelse om hvorfor et vitnesbyrd som dette stadig fikk nye arkivnummere i hvelvene?
Man vet knapt om man skal le eller gråte over fruktene av dette vitnesbyrdet. Under årsmøtet i Portland, Oregon, samme år (1885), ble arbeidere og forkynnere sammenkalt til et voksenmøte der ingen barn skulle være til stede. Str. White skulle tale til arbeiderne og gjøre det klart at det skulle ikke settes flere barn til verden. Arbeiderne, misjonærene og forkynnerne skulle sette et eksempel i dette for resten av menighetene. Men sabbats morgen kom to eller tre forkynnere på plattformen med tårer nedover kinnene og bekjente foran forsamlingen at de hadde syndet mot Gud og ligget med sine hustruer. De ba folket be for dem, slik at de kunne være trofaste mot vitnesbyrdet. Men neste sabbats morgen sto de igjen foran sine respektive forsamlinger og bekjente at de igjen hadde syndet og ligget med sine hustruer.
Dette vitnesbyrdet og dets frukter skapte slik bestyrtelse at en gruppe kvinner -- predikantkoner -- marsjerte til Str. White og forlangte å få vite hva hun egentlig mente.
Det var tross alt et vitnesbyrd fra Profetiens ånd, et spesielt lys fra himmelen om at tiden er NÅ -- 1885 -- da det ikke skal settes flere barn til verden, og hvis du gjør det, synder du mot Gud.
Vitnesbyrdet gjaldt øyensynlig ikke EGWs yngste sønn William Clarence, Willie. Han hadde to barn med sin første kone, Mary Kelsey, og fikk fem barn med sin andre hustru, Ethel May Lacey, som han giftet seg med i Australia i 1895, ti år etter at moren hadde fått spesielt lys om saken. Til sammen fikk han syv barn. Tvillingene deres ble født mens han arbeidet i misjonsmarken i Australia (1891-1900), mange år etter morens vitnesbyrd fra 1885 om at tiden var NÅ, og at det ikke skulle settes flere barn til verden, og at de som hadde hustruer skulle være som de som ingen hadde. Ifølge hans mor hadde Gud svært lite å gjøre med de barna både han og andre satte til verden etter den tid.
Det er liten tvil her vi sitter i dag, 114 år etter at tiden var kommet da det ikke skulle settes flere barn til verden, om at dette spesielle lyset fra himmelen var mer enn tvilsomt. Det var kort og godt et falskt vitnesbyrd. I tillegg må det stilles prøvende spørsmål ved en person som kunne prestere å sende ut slike ting i Guds navn.
Early Writings
Boken Early Writings (Budskaper til menigheten) ble utgitt i 1882. I forordet kan vi lese:
Fotnoter som gir datoer og forklaringer, samt et tillegg som gjengir to svært interessante drømmer, som ble nevnt, men ikke gjengitt i den opprinnelige utgaven, vil styrke verdien til den nåværende utgave. Bortsett fra det, er det ikke blitt gjort noen endringer i denne utgaven. Det eneste kan være et nytt ord, eller endringer i en og annen setningsbygning for bedre å kunne meddele den underliggende tanke, og ingen del av boken er blitt utelatt. Ikke den minste skygge av endring er blitt gjort i noen som helst ide eller tanke i forhold til den opprinnelig utgaven, og de verbale endringer er blitt gjort under forfatterens egen overvåkning og med hennes fulle godkjennelse (Uthevelser tilføyd).
Denne løgnen hadde altså Ellen Whites og Adventistsamfunnets fulle godkjennelse. At det er en løgn, hersker det ingen tvil om. La oss heller si at det er en halv løgn. I Early Writings fra 1882 var det ikke gjort noen endringer i forhold til originalutgaven (Experience and Views, 1851), hevdet de, og dette var noenlunde riktig. Men det de ikke fortalte, var at 1851-utgaven bygde på stoff fra tidligere skrifter, stoff som var redigert i forhold til disse. En rekke setninger av tvilsom natur fra synet var blitt fjernet.
Originalutgaven av Early Writings kom ut i 1851, kort etter at James og Ellen White hadde lukket opp den lukkede dør (se kapittel 4 om dette emnet). Boken hadde da tittelen Experience and Views, og var basert på stoff fra heftet A Word to the Little Flock (1847) og Present Truth-artiklene fra 1849-50. Begge disse publikasjonene fremmet villfarelsen om den lukkede dør og andre ubibelske ting. Alt dette ble redigert bort før det fant veien inn i den nye boken Experience and Views.
Allerede i det første synet fra desember 1844, som er gjengitt i Early Writings, er det fjernet fire linjer etter 33 linjer. Etter 72 linjer er det igjen 22 linjer som er fjernet. Litt lenger ned er det fjernet to linjer, og enda lenger ned er det fjernet åtte linjer, og deretter ni linjer. Noe av det som er fjernet hadde med den lukkede dør å gjøre, men også andre ubibelske ting.
Da Experience and Views ble utgitt i 1851, var det enkelte som klaget over at alle synene ikke var tatt med der. James White forklarte at de hadde ikke hatt midler nok til å ta med alle synene i boken, men at han ville utgi en komplett utgave av synene i bokform så snart de fikk midler til det (se Selected Messages, bd. 1, s. 53).
Midlene kom, men han holdt aldri sitt løfte, og hadde heller aldri hatt til hensikt å gjøre det. Ellens bilde i menigheten som Guds sanne profet måtte opprettholdes, og de tidlige synene som inneholdt villfarelser måtte glemmes.
Det var fjernet 22 linjer, der EGW forteller at hun så Abraham, Isak, Jakob Noa, Daniel og andre i himmelen, og at hun så paktens ark med mannakrukken og Arons stav. Hun nevner ingen ting om at hun så lovtavlene i paktkisten. Øyensynlig var ikke Ellen White klar over på det tidspunktet at lovtavlene lå i paktkisten. Senere fikk hun syner der hun så lovtavlene i paktkisten, men nevner ingen ting om mannakrukken og Arons stav. De fant det derfor tryggest å utelate de 22 setningene fra dette første synet. Det er fjernet en setning som fremmet teorien om den lukkede dør, og fem linjer om at de som en gang hadde holdt sabbaten, men gitt slipp på den, stengte seg selv ute fra Staden.
I et annet syn, er det fjernet ni linjer om at dyrets tall 666 var ferdigstilt på den tiden hun hadde synet, rundt 1847.
Så er spørsmålet: Har en profet som hevder at han/hun er en Guds profet rett til å manipulere synene og fjerne ting fra disse? Ellen White hevder selv at synene hennes var fra Gud, og Adventistsamfunnet hevder at de er inspirert på samme måten som tilfellet var med Bibelens profeter. Har da Ellen White rett til å fjerne ting hun så i disse synene? Ellen White har gjort det ingen andre profeter har gjort før henne. Johannes fikk klar beskjed: Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok (Åp 22,19). Dette er rene ord for pengene. En profet har ingen som helst rett til å fjerne et eneste ord fra det Gud viste dem i syner. Ellen White fjernet stoff fra sine syner, da det etter hvert ble klart at det ikke stemte, og likevel hevder hun at synene hennes var fra Gud. I så fall kommer hun under trusselen i Åp. 22,19. En rimeligere forklaring er at synene ikke var fra Gud, da de inneholdt villfarelser. I så fall lyver Ellen White og Adventistsamfunnet om hennes syner.
Og uansett lyver forordet i Early Writings, med Ellen Whites godkjennelse, da det var hun som overvåket det hele.
Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste (Det niende bud i Guds lov, 2 Mos 20,16).
Feilslåtte syner
I 1856 gjengir Ellen White et syn hun hadde fått om noen personer hun kjente, og som var samlet til et møte:
Det ble vist meg den gruppen som var samlet ved konferensen. Engelen sa: 'Noen skal bli føde for ormer, noen vil falle under de syv siste plager, mens andre igjen vil leve til Jesus kommer og bli forvandlet. Alvorlige ord var disse som engelen talte (Testimonies, bd. 1, s. 132 (1856). Uthevelser tilføyd. Også gjengitt i Spiritual Gifts, bd. 2, s. 208 (1860) og bind 4b (1864)).
Dette er nå 143 år siden, og alle som var i denne gruppen er forlengst blitt føde for ormer. Verken de syv siste plager eller Jesu gjenkomst skjedde i deres levetid. Den ledsagende engel, den unge mannen forutsa med andre ord noe som beviselig slo feil. Dette var enda et falskt syn av Ellen White, og den unge mannen må også finne seg i noen prøvende spørsmål.
Enkelte av de 67 personene som var til stede under dette møtet hadde sterk tro på at de ville leve til Jesus kom. Troen var så sterk at navnene på alle de tilstedeværenede ble skrevet ned, til stor forargelse for Ellen White!
I 1862 profeterte hun at England ville erklære krig mot De forente stater under den amerikanske borgerkrigen:
Det ble vist meg. . . .Engelen sa: . . .Når England erklærer krig [mot nord, under borgerkrigen], vil alle nasjoner tjene sine egne interesser, og det vil bli alminnelig krig og forvirring. Følgene vil bli at dette landet [USA] blir. . .ydmyket i støvet (Testimonies, bd. 1, s. 258-259. Uthevelser tilføyd).
Profetien slo feil. England erklærte ikke krig, og USA ble ikke ydmyket i støvet. Igjen er vi nødt til å stille den unge mannen noen prøvende spørsmål.
EGW profeterte også -- ifølge syn fra himmelen -- at det gamle Jerusalem aldri ville bli bygd opp:
Deretter ble jeg vist noen som befant seg i den store villfarelse at det var deres plikt å dra til det gamle Jerusalem, og at de hadde et arbeid å utføre der før Herren kommer. . . .Jeg så at Satan til de grader hadde forført enkelte i denne saken. . . .Jeg så også at det gamle Jerusalem aldri ville bli gjenoppbygd, og at Satan gjorde sitt ytterste for å lede tankene til Guds barn inn på disse tingene nå, i denne innhøstningstiden (Early Writings, s. 75. Uthevelser tilføyd).
40ba6ec0-4c16-4879-9d40-51f6c24d12afOgså denne profetien slo feil. Etter at staten Israel ble proklamert i 1948, er Jerusalem blitt både gjenoppbygd og modernisert.
I tillegg er denne uttalelsen i strid med Bibelen, som sier: Se, dager kommer, sier Herren, da byen [Jerusalem] skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten (Jer 31,38).
Denne tiden refererer ikke til dagens Jerusalem. Tiden i Jer. 31 er ennå ikke kommet, men vil ganske sikkert komme. Bibelen slår ikke feil.
Oppfylte profetier
Adventister hevder at Ellen Whites profetier er gått i oppfyllelse, og at mange av dem går i oppfyllelse i disse dager. Det er spesielt det som står i boken Mot historiens klimaks man hevder går i oppfyllelse, så som pavemaktens innflytelse etc.
Dette er det mange andre kristne trossamfunn som også hevder, uten at de har noen tilknytning til Ellen White. Deres observasjoner er basert på et studium av Guds ord og det som skjer i tiden. Uttalelsene hennes om bl.a. pavemakten er farget av datidens syn på paven i Rom og Den romersk-katolske kirke. Vi skal senere se hvordan boken Mot historiens klimaks ble til, og at den i hovedsak er hentet fra andre forfattere. At man tilskriver Ellen White æren for at profetier går i oppfyllelse er derfor sterkt overdrevet. Andre har også forutsagt det Ellen White får æren for.
Ellen Whites forutsigelser i de siste kapitlene i Historiens Klimaks er ikke så mye forutsigelser som de er tolkninger av endetidsbegivenheter hun regnet som uoppfylte. Uriah Smith hadde også skrevet det samme i sin bok Daniel og Åpenbaringen. Ellen White profeterte i høy grad det Smith og andre hadde tolket før henne.
I boken Selected Messages, bd. 2, s. 77-78 sier Ellen White om andre som hevdet å ha syner på den tiden (1890):
Det hele var en farse, et bedrag. Likevel gikk mange av de tingene de forutsa, i oppfyllelse. Det ble spurt meg hvordan dette kunne ha seg hvis synene alle var falske. Jeg fortalte dem at det var Satans hensikt å blande sannhet med villfarelse, og at han gjennom disse forføreriske knepene kunne ødelegge virkningen av Guds sanne verk. Fra den tid opphørte alle deres mange syner (Uthevelser tilføyd).
Og med Guds sanne verk mente Ellen White seg selv og sine egne syner. Her setter hun seg i dommersetet og avsier en knusende dom over alle og enhver som har drømmer og syner: de er alle av Satan. Bare hennes egne syner er ekte. Vi setter oss ikke til doms over de andres syner og åpenbaringer, men det er altfor tydelig at Ellen White ikke tålte rivalinner eller rivaler i sin virksomhet. Hun ønsket å ha full monopol på syner, drømmer og åpenbaringer.
Vi skal likevel merke oss følgende: Hun sier at mange ting som disse andre hadde forutsagt, gikk i oppfyllelse. I så fall var disse andre til tider mer nøyaktige i sine forutsigelser enn Herrens budbringer selv hadde vært. Hvis de personer Ellen White stemplet som falske profeter gjorde en like god jobb som hun selv, er dette noe tenkende adventister bør bite seg merke i.
Ellen White sier videre:
De som drister seg til å forkynne tidspunkt [for Jesu komme], behager sjelefienden, for de fremmer vantro i stedet for kristendom. De kommer med skriftsteder, og ved falske tolkninger legger de fram en kjede av argumenter som tilsynelatende støtter deres syn. Men deres fiasko viser at de er falske profeter (Testimonies, bd. 4, s. 307. Uthevelser tilføyd).
I kapitlet om den lukkede dør ble det gjengitt et vitnesbyrd av Lucinda Burdick. Hun sa bl.a.:
I løpet av året 1845 møtte jeg Miss Ellen Harmon flere ganger hjemme hos min onkel i syd Windham, Maine. Det første av disse møtene var i mai, da jeg hørte henne erklære at Gud hadde åpenbart for henne at Jesus Kristus ville komme til vår jord i juni, neste måned. Under høyonna møtte jeg henne igjen sammen med James White på samme sted og hørte min onkel spørre henne hvorfor Herren ikke kom i juni, slik hun hadde sett i synet. Hun svarte at hun var blitt fortalt i Kanaans språk, som hun ikke forsto, men at hun etterpå var kommet til den forståelse at Kristus ville komme i september, ved den andre gras-veksten i stedet for den første (Uthevelser tilføyd).
Her erklærte Ellen White at Jesus ville komme, først i juni 1845, men da det slo feil, rettet hun det til september samme år. Dette var på den tiden da hun var oppslukt i villfarelsene rundt den lukkede dør. Alt dette slo grundig feil, og Ellen White feller dom over seg selv med uttalelsen fra Testimonies som ble gjengitt ovenfor: Men deres fiasko viser at de er falske profeter.
Når Ellen White hevdet å se i syner ting som ikke var riktige, var da synene fra Gud?
Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham
(5 Mos 18,22).