Ellen G. White -- Myten og Sannheten

Det er hevet over tvil at flere uttalelser av Ellen White er i strid med hverandre. Vi har sett at hun i en uttalelse fra 1900 sier at de fanatiske bevegelsene fra 1840-50 årene var av djevelen. Vi har også sett at hun selv var involvert i disse bevegelsene og at hun i boken Spiritual Gifts sier at Guds kraft og Guds Ånd hvilte over et av disse fanatiske møtene. I 1845-1860 sier hun det var Guds kraft, i 1900 sier hun det var fra djevelen. Slik forvirring og sammenblanding av Guds kraft og djevelen er mer enn betenkelig.

Det er en rekke andre selvmotsigelser i Ellen Whites skrifter. Her er en del av dem.

Jesus segnet/segnet ikke

'I ham [Jesus] dvelte hele guddommens fylde.' Menneskene bør forstå at guddommen led og segnet under Golgatas kvaler. Likevel kjøpte Jesus Kristus, som Gud ga som verdens forløser, menigheten med sitt eget blod. Himmelens Majestet ble satt til å lide under de religiøse fanatikere som ga seg ut for å være de mest opplyste mennesker på vår jord (Manuscript 153, 1898. Uthevelser tilføyd).

Mennesket Jesus Kristus var ikke Herren Gud Den Allmektige, likevel er Kristus og Faderen ett. Guddommen segnet ikke under Golgatas fryktelige kvaler, men det er likevel sant at 'så har Gud elsket verden, slik at den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv (Manuscript 140, 1903. Uthevelser tilføyd).

Gud elsker/elsker ikke ulydige barn

Herren elsker de små barn som gjør det som er rett, og han har lovt at de skal få være i hans rike. Men Gud elsker ikke de uskikkelige barna. . . .Når du føler deg fristet til å snakke i en utålmodig, gretten tone, da må du huske at Herren legger merke til deg, og han vil ikke elske deg hvis du gjør noe galt (Brev til W.C. White, 14. mars 1860; An Appeal to the Youth, s. 42, 62. Uthevelser tilføyd. Willie var da seks år gammel).

Du må aldri fortelle barna dine at Gud ikke elsker dem hvis de gjør noe galt. Fortell dem at han elsker dem, og at det gjør hans ømme Ånd sorg å se dem gjøre det som er galt (Signs of the Times, 15. februar 1892. Uthevelser tilføyd).

Frelsesplanen lagt før/etter syndefallet

Sorg fylte himmelen da det viste seg at mennesket var fortapt, og at den verden Gud hadde skapt, skulle bli fylt med dødelige vesener som var viet til elendighet, sykdom og død, og at det ikke var noen vei til redning for overtrederen. Hele Adams familie måtte dø. Jeg så da den elskelige Jesus, og la merke til et uttrykk av medlidenhet og sorg i ansiktet hans. Snart så jeg ham nærme seg det overmåte klare lys som omga Faderen. Min ledsagende engel sa: 'Han er i fortrolig samtale med sin Far.' Englene lot til å være i den største spenning mens Jesus samtalte med sin Far. Tre ganger ble han omhyllet av det herlige lys rundt Faderen, og den tredje gang han kom fra Faderen kunne vi se skikkelsen hans. Ansiktet hans var rolig, fritt for ethvert spor av bekymring og uro, og strålte av en ynde ord ikke kan beskrive. Han fortalte englehæren at det var funnet en utvei til redning for det fortapte menneske; at han hadde samtalt med sin Far og fått tillatelse til å gi sitt eget liv til en gjenløsning for menneskeslekten, bære deres synder, påta seg dødsdommen og på den måten åpne en vei der de ved hans blods fortjenester kunne få tilgivelse for tidligere overtredelser og ved lydighet bli ført tilbake til hagen de ble drevet ut av (Early Writings, s. 126; Budskaper til menigheten, s. 161, 162. The Story of Redemption, s. 43-44. Uthevelser tilføyd).

Her ser vi at frelsesplanen ble etablert etter syndefallet.

Før verdens grunnvoll ble lagt avla Kristus, Guds Enbårne Sønn, et løfte om å bli menneskehetens Forløser hvis Adam skulle synde (Selected Messages, bd. 1, s. 226. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelsesplanen etablert før jorden ble skapt.

Mens Moses var på fjellet med Gud, ble frelsesplanen, som daterte seg fra Adams fall, åpenbart for ham på den mest slående måte (Selected Messages, bok 1, s. 231-232. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelsesplanen etablert etter at Adam hadde falt i synd.

Ordene 'min time er ennå ikke kommet', peker på det faktum at enhver handling i Kristi liv her på jorden var en oppfyllelse av den plan som hadde eksistert fra evighets dager (Desire of Ages, s. 147. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelesplanen etablert fra evighets dager.

Stilling under bønn

Jeg har fått brev med spørsmål om den riktige stilling en person bør innta når han ber til universets hersker. Hvor har våre brødre fått den ideen at de kan stå på sine føtter når de ber til Gud? En som hadde gått på skole i fem år ved Battle Creek, ble bedt om å holde bønn før Str. White skulle tale til folket. Men da jeg så ham stå oppreist på sine føtter idet han skulle begynne å be, ble jeg beveget i ånden til gi ham en åpen refselse. Jeg kalte ham ved navn og sa: 'Gå ned på dine knær.' Dette er alltid den riktige stillingen (Selected Messages, bd. 2, s. 311. Uthevelser tilføyd).

Jeg har mange ganger vært til stede ved årsmøter og generalkonferenser der Str. White har holdt bønn, og der både forsamlingen og hun selv sto på sine føtter (Dores E. Robinson i brev, 4. mars 1934. Uthevelser tilføyd. Dores E. Robinson var på denne tid en av staben i The White Estate).

Vitnesbyrdened0f776bf-a00f-430b-828c-c4ae7b1cd540

Toner ned.

Når jeg er tvunget til å forkynne budskapet, toner jeg dem ofte ned for å lage dem så gunstige som mulig for vedkommende. . . .Det var vanskelig for meg å gjengi de direkte, skarpe vitnesbyrd Gud har gitt meg (Testimonies, bd. 1, s. 73. Uthevelser tilføyd).

Toner ikke ned.

Jeg trekker ikke noe tilbake. Jeg toner ikke ned noe for å tilfredsstille dem eller unnskylde deres karaktersvakheter (Testimonies, bd. 5, s. 19. Uthevelser tilføyd).

Frenologi

Frenologi var en vitenskap som ble utviklet av den østerrikske legen Franz Joseph Gall (1758-1828). Den gikk ut på at hjernen besto av like mange organer som det var tilbøyeligheter, følelser og åndsevner -- som alle var forskjellige. Dette ble ifølge Gall gjenspeilet i kraniets form, som dermed skulle gi et inntrykk av den relative utvikling av hjernens organer. Dette skulle frenologen bedømme ved å føle på kraniet og dets kuler og dumper. Ved denne metoden skulle han være i stand til å gi en vurdering av personens karakter, evner etc.

Denne metoden var svært populær i USA i forrige århundre. En av dem som skrev om frenologi, men med negativt fortegn, var Ellen White:

Det ble vist meg at vi må være på vakt på alle bauger og kanter og standhaftig stå Satans knep og tillokkelser imot. . . .Vitenskapene frenologi, psykologi og mesmerisme er den kanal han benytter for å henvende mer direkte til denne generasjon, og han virker med den kraft som vil kjennetegne hans anstrengelser nær nådetidens opphør. . . .

Satan er kommet ubemerket gjennom disse vitenskapene, og har forgiftet sinnet til tusener og ledet dem inn i vantroen. . . .

Han utfører helbredelser, og blir tilbedt av bedratte mennesker som menneskehetens velgjører. Frenologi og mesmerisme blir svært opphøyd. De er bra på sin plass, men de blir benyttet av Satan som hans mest effektive middel til å ødelegge sjeler. . . .

Den verden man tror nyter godt i så stor stil av frenologi og dyrisk magnetisme, har aldri før vært så korrupt. Satan bruker disse metodene til å ødelegge moralen og legge grunnlaget for spiritisme. . . .

Det ble vist meg at tusener av mennesker er blitt ødelagt gjennom filosofiene frenologi og dyrisk magnetisme, og er blitt drevet inn i vantroen (Testimonies, bd. 1, s. 290, 296-297 (1862). Uthevelser tilføyd). Dette ble altså skrevet i 1862.

De samme rådene ble gjentatt på nytt to år senere. (Spiritual Gifts, bd. 4, s. 80-87 (1864)).

Samme år (1864) advarte Ellen White mot å begi seg inn på Satans grunn, og da spesielt barna:

Når Satan ser at han mister kontrollen over barna, vil han komme med sterke fristelser og prøve å binde dem til å fortsette denne forheksende last [masturbasjon]. Men de må standhaftig stå Satan imot når han prøver å få dem til å gi etter for dyriske lidenskaper, for dette er synd mot Gud. De bør ikke begi seg ut på forbuden grunn, der Satan kan få kontrollen over dem (An Appeal to Mothers, s. 22. (1864). Uthevelser tilføyd).

Ifølge Ellen Whites ord fra 1862, var frenologi et av Satans mest effektive metoder til å ødelegge sjeler.

Dette hindret imidlertid ikke Ellen White å la sine to sønner undersøke av frenolog i 1864, to år etter de sterke uttalelsene om frenologi, og samme år hun hadde skrevet at barna ikke bør begi seg ut på forbuden grunn. Hun hadde med andre ord selv begitt seg ut på forbuden grunn med barna sine for å stille dem under Satans vitenskap, den kanal han henvendte seg direkte til menneskene gjennom, den metode som banet veien for spiritisme. Her er historien:

På høstparten 1864 hadde James og Ellen White et tre ukers opphold på Dr. Jacksons institutt Our Home. Etter noen dager kom også deres to sønner Edson og Willie dit, som på den tid var hv. 15 og 10 år gamle:

Ellen White ble fascinert av frenologi-'vitenskapen', som Dr. Jackson praktiserte for fem dollar pr. konsultasjon. Kort tid etter at Edson og Willie var kommet dit, tok hun dem til doktoren for å få vurdert hvilken forfatning deres funksjonelle aktivitet, temperament, tilbøyelighet til sykdommer, naturlige forretningstalenter, skikkethet for ekteskapelige og foreldremessige forhold etc. etc. var i. Hun skrev til sine venner, og kunne knapt skjule sin glede over Jacksons smigrende analyse: 'Jeg tror Dr. Jackson ga en treffende beskrivelse av organiseringen og tilbøyelighetene til barna våre. Han uttalte at hodet til Willie var et av de beste hoder han noen gang hadde observert. Han ga også en god beskrivelse av Edsons karakter og særegenheter. Jeg tror denne undersøkelsen vil bety mye for Edson.' Antakelig var hun ikke fullt så fornøyd med doktorens diagnose av hennes egen tilstand han beskrev som hysteri (Ronald Numbers: Prophetess of Health, s. 90-91. Uthevelser tilføyd).

Hennes flørt med frenologi ser ut til å ha begynt under det første, kritiske besøket til Dansville i 1864, da hun tok sine to sønner til Dr. Jackson for å få dem fysisk undersøkt og for å få avlest hodene deres. Bare to år tidligere hadde hun fordømt frenologi ['Det ble vist meg'], sammen med psykologi og mesmerisme som Satans redskaper. Selv om de 'var bra på sin plass', ble disse vitenskapene 'hans kraftigste redskaper til å bedra og ødelegge sjeler'. I årene etter sine kontakter i Dansville, dukket det opp hyppige hentydninger til frenologi i hennes skrifter. Da hennes mann hadde et lengre sykeopphold, klaget hun f.eks. over at hans 'store og aktive' kuler av 'forsiktighet, samvittigsfullhet og godgjørenhet' -- som alle var verdifulle når han var frisk -- under sykdom ble 'smertefullt pirrelige og en hinder for helbredelse'. Og i et vitnesbyrd til en bror i 1869 om hans urimelige pengekjærhet, tilskrev hun dette problemet til satanisk pirring av 'berikelses-organet' (samme, s. 148-149. Uthevelser tilføyd).

Hadde hun fullstendig glemt det ble vist meg-advarslene fra 1862?

Da Ronald Numbers ba The White Estate om kopier av div. brev som dokumentasjon til sin bok Prophetess of Health, var det to brev Arthur White bestemt nektet å frigi. Det ene av disse gjaldt et brev fra 1873, der EGW beskriver en ferietur til Rocky Mountains, der hun og hennes familie holdt måltid på vildender de hadde skutt. I det andre brevet fortalte EGW at hun hadde latt sine to sønner Edson og Willie undersøke av en frenolog. Disse brevene (og sikkert hauger av andre brev) var pinlige for den madonnaskikkelse Adventistsamfunnet hadde bygd opp gjennom årenes løp. Folk måtte ikke få vite at hun ikke så rent sjelden gikk imot sine egne syner og vitnesbyrd.

Influert av andre

Det blir hevdet at Ellen White på ingen måte ble påvirket av andre personer. Sannheten er at hun ofte lot seg påvirke av andre til bl.a. å få beleilige syner disse personer hadde behov for, enten for å skaffe penger eller iverksette visse prosjekter. Et slående eksempel på dette er Kellogg-saken og panteisme, som vi allerede har sett. Ellen White lot seg ofte styre av andre, sterke ledere, ikke minst av sin yngste sønn William Clarence.

Ellen Whites mann James klaget til tider over at hun lot seg påvirke av andre, sterke ledere, slik følgende brev gir uttrykk for:

Eldste Butler og Haskell har hatt en innflytelse over henne som jeg håper kan bli brutt (James White til D.M. Canright, 24. mai 1881).

Bror Canright: Du gjør rett i å hjelpe både meg og andre så godt du kan. Presset har vært fryktelig på min stakkars hustru. Hun har vært under sterkt press fra Eldste Butler og Haskell (James White til D.M. Canright, 13. juli 1881).

George I. Butler var Generalkonferensens formann på den tid disse brevene ble skrevet.

Vitnesbyrd på bestilling

I boken The Claims of Mrs. Ellen G. White, utgitt av SDA-Church, Norwich, Conn. (1890), fortelles at da vitnesbyrd nr. 11 skulle gis ut, og EGW holdt på med nr. 12, fikk hun et brev fra forlaget, med opplysning om at utgivelsen av nr. 11 ville bli utsatt til hun kunne lage et vitnesbyrd som kunne påvirke brødrene, og som kunne settes inn i nr. 11. Lederne i Battle Creek trengte nemlig penger, og brødrene var trege med å gi. Hun etterkom ønsket deres, og det nødvendige vitnesbyrd kom. Et vitnesbyrd ble altså forhåndsbestilt fra Profetiens ånd for å påvirke brødrene til å gi penger.

Ellen Whites vitnesbyrd og artikkel i Review under den panteistiske krise, er et annet eksempel på vitnesbyrd av dette slaget, og det er mange flere. Ellen White ble nemlig ikke så lite påvirket selv -- til tross for at hun benektet dette -- av sterke brødre til å skrive vitnesbyrd etter som behovene meldte seg. Enten for å bevege brødre til å støtte det ene eller det andre, enten det var prosjekter eller penger -- eller til å fordømme det ene eller det andre.

I 1867 ble det lagt planer for å bygge et sanatorium i Battle Creek, The Health Reform Institute. J.N. Loughborough og andre pionerer satte i gang med dette mens James White var bortreist på grunn av sykdom. Men de trengte penger, derfor gikk de til Ellen White og bestilte et vitnesbyrd for å påvirke brødrene til å gi penger til prosjektet. Vitnesbyrdet ble levert til rett tid med en rekke jeg så:

Her, ble det vist meg, var et verdig prosjekt å ta del i (Testimonies, bd. 1, s. 492. Uthevelser tilføyd).

Pengene kom, og første etasje var på plass da James White kom tilbake. Han ble fortørnet over at han ikke var blitt rådspurt, og sørget for at alt ble revet ned og bygd på nytt -- etter hans planer, med et tap på 11 000 dollar.

Ellen White hadde da sendt et vitnesbyrd med jeg så, og det som deretter skjedde, satte henne i en klemme. James befalte henne å sende ut et nytt vitnesbyrd, der hun bekjente at det første vitnesbyrdet var galt, mens det neste, som ble skrevet etter James' befaling, var riktig.

Hele tiden ble fru White påvirket av sine sønner og av samfunnets ledende menn til å skrive vitnesbyrd til enkeltpersoner og menigheter. Men både hun selv og de andre prøvde å skjule at vitnesbyrdene ble til på denne måten. I senere år kunne enkelte, som f.eks. A.G. Daniells, Generalkonferensens formann fra 1901, når han trengte et vitnesbyrd fra henne til visse personer, skrive til hennes sønn W.C. White, som ville gi det videre til sin mor. Hvis de ble spurt om de hadde skrevet til fru White om de personer det gjaldt, nektet de for det. Dette var på en måte riktig, men likevel løgn, siden de hadde skrevet til hennes sønn. Slike simple utflukter kunne både hun selv og de andre ty til for å beskytte hennes virksomhet og forsvare hennes vitnesbyrd (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).

Hvem fortalte?

En rekke av Ellen Whites vitnesbyrd er skrevet til personer -- ofte langt borte -- der hun avslører og refser deres synder og feilgrep. Så, tenker man, hvordan kunne Ellen White vite om disse tingene hun skrev om hvis ikke Gud hadde åpenbart det for henne? Hun sier selv:

Det har behaget Gud å avsløre for meg hemmelighetene og de skjulte syndene hos hans folk. Denne ubehagelige oppgaven er blitt lagt på meg for å refse det som er galt og åpenbare skjulte synder (Testimonies, bd. 3, s. 314. Uthevelser tilføyd).

Hvordan kunne hun vite om andres skjulte synder hvis ikke Gud åpenbarte det for henne? Kanskje adventistpioneren H.E. Carver har noe å si om dette. Han var assosiert med James og Ellen White i 1860-årene, og i sitt vitnesbyrd beskriver han ikke mindre enn fire tilfeller der EGW skrev vitnesbyrd til andre som var basert på opplysninger han og andre haddde skaffet henne:

Eldste Cornell dukket opp blant oss [SDA-medlemmer i Iowa City] og prøvde å bilegge den opprørske stemning som skyltes Br. Everetts motstand mot [Ellen Whites] syner. I sin behandling av denne saken mot Br. Everett la Eldste Cornell en svært uvennlig, forhastet og ukristelig ånd for dagen, og dette var til sorg for hele menigheten. Dette påtok jeg meg personlig å informere fru White om. Etter å ha fått disse opplysningene fra meg, utga hun sitt neste 'vitnesbyrd', om at hun var blitt vist at Eldste Cornell hadde gått for raskt fram i saken mot Br. Everett (H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claims to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).

På den tid menigheten i Pilot Grove, Iowa ble organisert, ønsket jeg å bli medlem. Men fordi jeg ikke kunne kunne uttrykke min fulle tro på inspirasjonen i fru Whites syner, mente man at det var best jeg ikke ble medlem på den tiden. . . .Fordi jeg var dypt interessert i den saken jeg støttet, meddelte jeg alle disse fakta til Eldste White og hans kone, og jeg ventet å få råd fra dem om denne saken. Men jeg fikk ingen ting før det neste synet ble utgitt, der hun sa at synene hennes var brukt på feil måte i Iowa. Her har vi igjen to tilfeller der hun hevdet å ha sett i syner ting jeg selv hadde meddelt henne. (samme. Uthevelser tilføyd).

Under et besøk i vår menighet, tilbrakte Eldste White og hans kone en tid hos familien til en bror jeg kjenner svært godt, og de la der merke til hans særegne oppførsel. Etterpå skrev hun til ham at hun hadde sett disse tingene i et syn. Men alt dette var helt oppe i dagen for alle som hadde tilbrakt noen timer i huset, og som vi alle visste ut fra egne erfaringer (samme. Uthevelser tilføyd).

Det fjerde og siste tilfellet som dreier seg om personer jeg kjenner, og som gjelder inspirerte syner, gjelder to medlemmer av menigheten i Pilot Grove, og det er ikke nødvendig å nevne hva saken dreide seg om. Denne saken skapte røre og prøvelser i menigheten, og det la seg ikke før fru White fikk et syn der hun så at den bror som var involvert i saken, og som var blitt utstøtt av menigheten, skulle komme tilbake til den. Da denne bror på en vennlig måte prøvde å vinne meg tilbake til min troskap mot Eldste og fru White, pekte han på sitt eget tilfelle som et bemerkelsesverdig og uomgjengelig bevis for den guddommelige inspirasjon i disse synene, for -- som han sa -- 'Hun så min sak i et syn.' Jeg fortalte ham at fru White nok kjente til saken før hun hadde synet. Dette nektet han for. Jeg fortalte ham da at den andre parten som var involvert, meget bestemt hadde hevdet i nærvær av min familie, at fru White kjente til alt sammen, for hele saken var blitt skrevet ned og sendt henne (samme. Uthevelser tilføyd).

Ellen White fikk altså opplysninger fra andre. Og på grunnlag av disse opplysningene sendte hun ut vitnesbyrd der hun hevdet å ha sett vedkommendes sak i et syn. Det var nok ikke bare i disse fire tilfellene at Ellen White fikk forhåndsopplysninger om andre personer som grunnlag for refsende jeg så-vitnesbyrd. Men det hun så var ikke hva Gud hadde åpenbart henne, men hva andre hadde opplyst om.

Disse fakta nektet Ellen White for på det sterkeste:

I enkelte tilfeller er det blitt hevdet at når jeg kommer med et vitnesbyrd til menighetene eller til enkeltpersoner, er jeg blitt påvirket til å skrive som jeg gjør på grunnlag av brev andre personer i menigheten har sendt meg. Det er noen som hevder at vitnesbyrd som angivelig skal stamme fra Guds Ånd, bare gir uttrykk for min egen vurdering på grunnlag av opplysninger fra andre personer. Denne uttalelsen er ytterst falsk (Testimonies, bd. 5, s. 683. Uthevelser tilføyd).

Følgende uttalelse er enda sterkere:

Noen står klar til å spørre: Hvem fortalte Str. White om disse tingene? De har sågar spurt: Fortalte noen deg om disse tingene? Jeg kunne svare dem: Ja, ja, Guds engel har talt til meg. . . .Men for framtiden vil jeg ikke bagatellisere de vitnesbyrd Gud har gitt meg for å lage forklaringer som kan tilfredsstille slike trangsynte personer, men jeg vil betrakte alle slike spørsmål som en fornærmelse mot Guds Ånd (Testimonies, bd. 3, s. 314-315. Uthevelser tilføyd).

Dette er meget sterke ord. De som spør: Hvem fortalte deg om disse tingene, fornærmer altså Guds Ånd, ifølge Ellen White.

Vi har mange eksempler på at det virkelig var andre som fortalte Ellen White: Kellogg-affæren, personlige vitnesbyrd og brev etc. -- vitnesbyrd som beviselig var falske, og som hun helt klart hadde fra andre kilder enn himmelske åpenbaringer. Det er tallrike eksempler på personer som fikk tilsendt himmelske vitnesbyrd med refselser for ting de aldeles ikke hadde gjort. Det er helt naturlig at slike personer stilte spørsmål ved disse vitnesbyrdene. Men de som stilte spørsmål ved en åpenbar løgn, fornærmet altså Guds Ånd. Denne uttalelsen av EGW er ytterst betenkelig. Betenkelig er det også at Ellen White løy om disse tingene for å redde seg ut av kinkige situasjoner enkelte tvilsomme vitnesbyrd hadde avstedkommet. Hun var nemlig svært følsom når det gjaldt sin egen ære, og for henne helliget hensikten midlet når det gjaldt å bringe til taushet personer som ut fra egne erfaringer stilte prøvende spørsmål ved hennes syner og guddommelige kall.

Som vi allerede har sett, sendte hun også refsende vitnesbyrd basert på syner til Dr. John Harvey Kellogg om visse bygninger i Chicago som ikke eksisterte. Dette var rett og slett et falskt syn basert på en sensasjonell avisrapport.

I et langt brev til EGW forteller A.T. Jones at hun ofte hadde sendt vitnesbyrd til personer med anklager som var direkte gale. Ofte ble disse feilaktige vitnesbyrdene offentliggjort før personene vitnesbyrdet gjaldt hadde fått det -- og noen ganger fikk de det aldri. Saken var ukjent for dem før de så sitt eget navn og de falske anklagene på trykk.

Det var forøvrig graverende tilfeller som Ellen White burde kjent til, men som hun først skrev om etter at de var blitt alminnelig kjent. Saken omkring Nathan Fuller var en av dem.

I 1869 eller 1870 besøkte Eldste White og hans kone denne menigheten [Niles Hills, Pa], der de oppholdt seg i hjemmet til herr Fuller. Eldste White roste Fuller offentlig som en gudfryktig mann. Bare noen dager senere, etter at en skyldbetynget søster i menigheten hadde lettet sitt hjerte, kom det for dagen at Fuller gjennom flere år hadde drevet hor med fem eller seks søstre i menigheten. Alle disse bekjente, og Fuller måtte innrømme at det var riktig. Samfunnet nesten mobbet ham. Hele menigheten ble sjokkert og skamfull. Men det verste var at fru White hadde tilbrakt flere dager i Fullers hjem, vært på møter sammen ham og møtt alle disse søstrene, men visste likevel ingen ting om råttenskapen. . . .

Som vanlig, etter at saken var blitt alminnelig kjent, skrev hun et vitnesbyrd om affæren (Se Testimonies, bd. 2, s. 449-454). Her prøver hun å unnskylde seg selv ved å hevde at 'Gud ordnet det slik at dette hykleriet og denne ondskapen skulle bringes for dagen på den måten det ble' (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).

I Canrights bok nevner Uriah Smith mange tilfeller av lignende natur. En ledende predikant hadde forført flere kvinner i flere menigheter, og Ellen White hadde vært på møter sammen med denne forkynneren. Hun visste likevel ingen ting om saken før den var blitt kjent.

En annen ledende forkynner hadde drevet hor gjennom lengre tid. Heller ikke her visste EGW noe om saken før den var blitt kjent. Først da skrev hun et vitnesbyrd om affæren, The Sin of Licentiousness.

Pastor E.P. Daniels fikk i sin tid et skarpt vitnesbyrd fra Ellen White. Dessverre viste det seg at hun hadde refset feil mann. Hun hadde fått opplysninger på forhånd om saken, men informanten hadde forvekslet navnene. Denne forvekslingen fra informantens side førte til at feil mann ble refset, til tross for at vitnesbyrdet var inspirert av en engel fra himmelen. I sin virksomhet var Ellen Whites ører alltid åpne for rapporter om andre som kunne tjene som grunnlag for refsende vitnesbyrd, men av og til gikk det galt. E.P. Daniels ble så rystet av saken at han nesten forlot virksomheten.

Noen år før EGW døde, foregikk det så mye umoral på et av Adventistsamfunnets forlagshus at det begynte å komme i vanry. Etter at det ble oppdaget, måtte nesten tyve personer støtes ut for hor, blant dem flere trofaste kirkegjengere og tiendebetalere. Ellen White kjente ikke til noe av dette. Hun var helt hjelpeløs så lenge ingen fortalte henne, muntlig eller pr. brev, om andres synder. Likevel nektet Ellen White for at det var slik for å verne sitt eget bilde i menigheten som Guds profet.